Flere svakheter under den perfekte overflaten

Regissøren vil sikkert like å bli målt mot de beste. Jeg så «Rottenetter» dagen etter film noir-perlen «Fryktelig lykkelig» av danske Henrik Ruben Genz. Den bør nevnes fordi temaet er det samme som i «Rottenetter», bortsett fra at løgn, fortielse og drap skjer i en gudsforlatt landsby, ikke i storbyen Stavanger.

Den danske filmen gjør at styrke og svakhet ved «Rottenetter» trer tydelig fram i mitt hode. Det gode først: Flere skuespillere gjør en glitrende jobb. Fridtjov Såheim er som vanlig i storform og spiller den brutale finansmannen Fredrik Sagen med rå kraft. Christian Rubeck fungerer godt som hovedpersonen Jonny, ikke minst i åpningsrunden. Med sitt uskyldsaktige utseende blir han mannen som uansett hva det koster, fortsetter å mele sin egen kake. Mangelen på mimikk samsvarer med en mangel på innlevelse. Bra.

Vegar Hoel gir en skremmende god illustrasjon på en aksjeselger som går under i sprit og fortvilelse. Espen Hana gjør en slesk birolle av en investor som vil ha seksuelle ytelser i gjengjeld. Også meget bra iscenesatt.

DÅRLIG DIKSJON: Men etter de gode startscenene pipler svakheter fram. Østin Ommundsen vil ha så knappe, kjappe dialoger at det går ut over diksjonen. Hva mumler finansstreberen som gjør at Jonny slår ham ned? Sier han at frekke Fredrik har latt ham bli partner for nesa på Jonny? Jeg vet ikke, for jeg hørte ikke ordentlig.

Det samme gjelder replikkvekslinger mellom Rubeck og Kristoffer Joner. Han spiller Jonnys syke storebror Frank som har fått alvorlige helseskader etter å ha jobbet i Sagen Drilling. Det skulle ikke være nødvendig å ønske at en norsk film er tekstet.

MANUSET: Motoren i storyen blir å finne ut om Fredrik Sagen har tjent gryna sine på bekostning av arbeidernes helse. Kan Jonny og broren få tynt erstatning ut av finansakrobaten hvis dette kan bevises?

Akk, det viser seg å være en handling som ikke er lett å gjøre levende, enn si spennende. Det blir mye farting langs kaiene og sågar til en låve på Hommersåk for å finne bevis. Kystlinjen, lekkert filmet av Trond Tønder, blir nok en kjølig kulisse, men intensiteten øker ikke.

Jeg vil så gjerne bli revet med, slik som i den danske filmen. Men dessverre, engasjementet mitt blir værende i hodet, ikke i magen. Joner kan skoje og grine så mye han vil, det forblir noe utvendig over det. Tilbakeblikk til Jonnys barndom blir mer forvirrende enn klargjørende.

Og hvorfor må Silje Salomonsens figur Lydia, kona til syke Frank, være stripper? Her kunne handlingen trengt et grepa kvinnfolk i kampen mot rottene.

STILEN: Dermed lykkes «Rottenetter» best som stilistisk øvelse. Haier svømmer illevarslende i det røde akvariet hos Sagen finans. Kvinnekropper er glatte objekter for pengeguttas øyne. Blodstripen renner syltynn ned i vasken. Mordscenen er iskaldt og dyktig iscenesatt. Sirkelen sluttes drevent med en parallell mellom begynnelse og slutt.

Overflaten er nesten perfekt. Men den skjuler likevel ikke de filmatiske svakhetene.

kristin.aalen@aftenbladet.no