Fnisende fajitas

Som komedie-skuespillere er de ikke bedre enn Paris Hilton, og hun tar buksene av eller viser jekselfyllingene sine for samme lønna.

De to nordmennene Joachim Rønning og Espen Sandberg har regissert en fransk-meksikansk-amerikansk actionkomedie som er skrevet av Luc Besson og manusmesteren Robert Mark Kamen. Resultatet er like spennende som å se på at biologistudenter i stygge joggesko stabler pappesker og hiver sammenkrølla kamskjellkladder på dem. Det er dønn utrolig umulig å bli engasjert av historien, av damene, av skurken, av helten, av landet, av politikken, av bankranene, av hestene, hunden og de karikerte setningene som oppstår når spansktalende kvinner snakker et slags taco-engelsk til hverandre.

Dwight Yoakam beslaglegger et meksikansk jordbruksland som likner tørkeramma sandtak ved at han dreper datterfedre. Hayek er overklassedattera. Cruz spiller bondejente. Ved så enkle skjebnetilskikkelser at et normalt annendivisjons-corner virker intellektuelt, kommer de på samme lag og robber banker. Det er som å se fajitas fnise. Det er som å smake banankrydra mais med surt trompet-akkompagnement. Det er som virkningen av å sniffe sammalt hvetemel gjennom donaldsugerør. Noen mennesker har som yrke å få kvinner til å se pinlige ut. I denne blir man til og med flau over hestene.

Men været er fint. I høydene rundt Stavanger blir kuldeskadde vestlendinger rørt over at det faktisk finnes land i verden der folk går med korterma klær og sitter rett ned på bakken uten urologiske bivirkninger. Varmen spiller godt i denne filmen. Kanskje 2008-folka kan invitere den til opptreden i folketoget 17. mai?