For ulykkelige 22-åringer

«Bolt» handler om den computer-kjute lyn-bikkja Bolt som spiller superhelt på tv og tror at han sjøl er virkelig fordi han gnager sine bein i en studio-trailer og aldri ser den stølsbaserte, fenalårspisende og vottebærende virkeligheita utforbi. I starten av filmen kommer dama fra tv-selskapet og sier at nå må serieforfatterne lage noe som appellerer til seergruppen «ulykkelige mennesker mellom 22 og 35 år.» Det er ment som en bransje-ironi. Den blir tragisk vittig fordi «Bolt» faktisk er en film for de ulykkelige.

Filmen i filmen er stilig. Superbikkja Bolt stråler ned kamphelikoptre med laser-øynene sine og bjeffer The Superbark, som rydder grunn heftigere enn Kraften. Men sånn skal det ikke være lenger. Superhelten Will Smith var teit og ulykkelig. Den arme illusjonist-bikkja må lære seg hvem han egentlig er, han må finne sin identitet som vanlig sikledott som skal løpe etter idiotiske trepinner og holde hodet ut av bilvinduer.

Bolt blir borte fra yndlingsjenta si, og så må han foreta en oppklarende, litt trist roadmovie sammen med bakgårdskatt og boblehamster fra New York tilbake til Hollywood, mens setene i sal sju blir klamme av vemod. Det meste er overlegent stilig gjort, men jeg må innrømme at jeg ville heller ha sett filmen om ei skikkelig superbikkje og hans kamp mot mannen med de grønne øynene.

La oss si det slik: Akkurat nå for tida har i grunnen hverdagen fått overtaket, og SAS-direktører har de samme hjelpelause øynene som handelslagsbetjenter med nypunktert moped. Det er ingen grunn til å dyrke depresjoner. Om du altså ikke tilhører gruppen ulykkelige mellom 22 og 35, som alltid lengter etter noe å være lei seg for.