Forført av gjentakelsens sentimentalitet

Besøkt-igjen-syndromet er filmens svakhet. Julian Jarrold har laget et så gjenkjennelig utstyrsdrama at Emma Thompson antakelig fikk rollen på odel. Den dumme og følelsesflyktige engelske adelen i sine dinosaur-tunge luksusslott. Venezias flytende fotoskjønnhet. Marokkos myldrende marokkanskhet. Oxfords snuter i været, og den homofile fortids-ynglingens fosteraktige skjørhet.

Fantastiske Ben Whishaw (for som Sebastian er han virkelig god) er sivsmal som en Michael Jackson, og han har Elizabeth Taylors stemme. Det er lett å skjønne at Charles Ryder (Matthew Goode) blir innsmigret av den unge rikingen, for han er en slags levende ukroppslighet og en rik melankoliker. Triste rikinger er kjekke partyfolk.

Det er enda mer forståelig at småborgerskapets lone Ryder blir så betatt av søstera Julia (en utrolig Hayley Atwell) at han kan leve med å ha såret en som var mindre enn seg. Det er filmens fineste tema. Sebastian tråkkes på av alle. Han ble ødelagt av Gud og mor si, og for sånne er det ingen redning. Engelen i filmen. Homofil alkoholiker og fallen katolikk.

Evelyn Waughs historie handler om adelens fortapthet og religionens forbannelser. Historien ble skrevet den gang folk trodde på Gud som en autoritet og ikke bare adopterte han som en skikkelse man kan bestemme over i vekslende ideologiske konjunkturer. De ytterst få som er så gamle at de skjønner religionens voldsomhet, vil antakelig ikke holde ut i mer enn to timer uten å måtte gå på toalettet.

Filmen veksler mellom kjedelige staffasje-tablåer og en intens følsomhet som blir til ved presis filmatisk sentimentalitet og økonomiske replikker. «Brideshead revisited» har kanskje egentlig et Hotel Cæsar-tema, men filmen er forførerisk og uimotståelig som ei Mozart-kule. Den er fin å se på. Den smaker OK, men ikke så godt som du venta. Det er tross alt bare sjokolade, sjøl med bildet av en parykkpryda klassiker-kjendis utenpå.