Fortiden er smertefull dop

Årsaken er uklar, for «Tilbake til Yorkshire» lider av så mange synlige engelske syker at den neppe ville klart seg opp en trapp. Britiske filmskapere har lært én forferdelig ting av at hele øyriket tror det tilhører en TV-serie: Historier trenger ikke handle om noe, så lenge de er inntrengende. Inntrengende betyr at følsomheten og folkeligheten og den besværende gjenkjenneligheten smyger seg inn i sinn som burde hatt vett til å forlange noe mer.

«Tilbake til Yorkshire» handler om en sur dikter som kommer tilbake til fars hus fordi far skal dø. Far var en ufyselig fyr som dominerte alle, aldri ga anerkjennelse, støyet og bedro og alt det der som foreldre ikke skal. Og den halvvoksne sønnen hater ham for det, og med god grunn.

Dødskampen til mannen blir oppspedd med tilbakeblikk som demonstrerer alle hans svakheter som om han allerede sto ved St. Peters port med søknadsskjema og vandelsattest. Det er ikke noe nytt der. Dette er TV-serie-gjentakelser om livet blant de svake på Jorden, og takk for at du kom, kjekt at du dro igjen. Det er heller ikke noe nytt i at skuespillerne er langsommelig og dvelende flinke, og i scene etter scene får du sjansen til å beskue følsomheten deres gjennom porene i huden.

I en kort periode ser det ut som om historien skal få et slags poeng - det er da sønnen gjentar det han hatet sin far for. Men vips så var det vekk, og alle tegn til tenksomhet drukner i de tårevåte blikk. Fortiden er bare et slags dop. Farlig og vond og euforiserende.

Jim Broadbent spiller faren som om han var et menneskelig orgel. Colin Firth tviholder på sine stive kjevemuskler som voksen sønn, mens Matthew Beard nesten er verd filmen aleine i rollen som tenåring.

Jeg tror jeg likte filmen fordi den er så full av smertefulle lidenskaper. Av og til er det nok.