Fransk slaps

Snøen på Kilmanjaro (Les neiges du Kilmandjaro)

Fransk drama. 2011. 1 time, 30 minutter. 11 år. Regi: Robert Guédiguian. Med: Jean-Pierre Darroussin, Ariane Ascaride, Gérard Meylan.

Fransk film er av og til som et konstant tidshål: Du går inn i 2012 og kommer ut i en kino der den unge Lenin sitter på første benk.

Hva skjedde? Hvor ble det av den nye franske friskheten som Beineix og Besson sto for tidlig på åttitallet? Forsvant framtida for 30 år siden? "Snøen på Kilmanjaro" er en så sidraua politisk sentimentalitet at du kan se brusteins-mønster i buksebaken. Stilen tilhører den politiske pamflettismen med innfletta folkelighet, menneskelighet og hjertevarme som app-er fra oververdenen. Bildene er kjedelige, skuespillerne er nesten satirisk lojale mot plakatsosialismens oppfatning av arbeiderne. Musikken er OK.

Fagforeningsveteranen Michel sies opp sammen med mange av sine medlemmer og lever på førtidspensjon sammen med kona som vasker golver for hjemmehjelpen. Og hør nå: Disse to oppfatter seg som det privilegerte borgerskapet i Frankrike, sånn at når en oppsagt ungdom raner og mishandler dem, får de dårlig samvittighet for at han skal straffes. Nei, dette er ikke ironi. Det er filmens budskap (sjøl om globaliseringa får den egentlige skylden).

Det ville antakelig vært nostalgisk hvis det ikke var for at den gammelmodige filmen resirkulerer den serie-sentimentale stemnings-opinionen i vår tid: "Det er klart vi er for lovene, men se så søt hun er, kan vi ikke gjøre unntak for de søte?"

Alle unner søte barn at de får det bra, og det er det aldri noe i veien med. Derfor skinner det av filmensluttens propaganda-idyll, for søte er de. Men hva skjer hvis de arbeidsledige har stygge barn?