Galnere og vittigere Iron Man

Filmen starter demonstrativt pysete, med den Brandon-aktige næringslivs-jappen Stark (Robert Downey jr.) i en sirkusaktig tekno-oppvisning med bikinidamer. Næringslivsgubber kan feste. Vi vet det, og siden i filmen gjennomfører hovedpersonen en bursdagsfeiring som får Petter Stordalens utdrikningslag til å likne en snakkestund med pater Pollestad hos Viggo Johansen (se, det var en tungvint setning til å ta med til norsklærerlaugets julebord!).

Men det tar ikke lang tid. Downey jr. drar til Monaco med Gwyneth Paltrow, som er blitt like kropps-diskantisk som ektemannens stemme og ikke ville hatt utstikk i 3D en gang. I Monte Carlo skal jernmannen kjøre racerbil i legendariske middelhavsgater, men Mickey Rourke dukker opp. Rourke er ofte den beste ideen folk kan få, og i denne filmen er han sint, tatovert, delvis armert djengis-russer med et heavy-fjes som AC/DC egentlig ville hatt, men de er fra Australia og likner pung-ekorn (de har musikk her). Han laserpisker racerbiler i hjel og snerrer fram hevntanker med bjørn i brystet.

Og så alle de vårkule folka i oppvakte utkledninger: Scarlett Johansson stikker innom filmen som Samuel L. Jacksons sidespark. Hårfargen hennes er blitt som Taiwan-versjonen av italiensk kommode-mahogni, blikket er tatt fra Madame Tussauds versjon av Mata Hari og dama er en påminnelse om den digitale verdens absolutte relativitet. I denne filmen klarer teknikken til og med å få Johansson til å bevege kroppsdeler, enda hun under Newtons jurisdiksjon har hofter som ble laga for tvillingfødsler og løper som ei and.

Dessuten Sam Rockwell. Han spiller en pappagutt-aktig, men ond konkurrent i krigsindustrien, og det er han som etter hvert blir så konkurransedyktig i tankegangen at han ansetter den gale Rourke, som egentlig er død.

Iron man tåler ikke sin egen palladium egentlig og holder på å dø. Han trenger et mirakel. Konkurrenten Hammer har fått tak i en av draktene hans, forsvars-kameraten Don Cheadle har skiftet side og i sin celle sitter Mickey Den Grusomme og fikler i hop en fryktelig hevn.

De flyr, de skyter og det smeller som St. Hans på Island. Jeg har før skrevet om lydbølger som rister tarmene i sal 5, og jeg tror jeg har skrevet om dundring som fikk milter til å revne. Jeg har sluppet opp for innvoller, men det føles fantastisk.

Robert Downey jr. som superhelt har den særegne, fascistiske arrogansen som gjør at man til og med kunne ha tilgitt en NHO-mann. Han er fortsatt mitt idol.