Genial spionfilm, fantastisk Oldman

Muldvarpen (Tinker tailor soldier spy)

Fransk britisk tysk spiondrama. 2011. 2 timer, 7 minutter. 15 år. Regi: Tomas Alfredson. Med: Gary Oldman, Colin Firth, Toby Jones, Mark Strong, Ciaran Hinds, John Hurt.

Jeg har sett spionfilmen som er replikk-stillere, seinere og stilistisk mer presis enn "Kongens tale", og den er helt sikkert den beste spionfilmen noensinne. Tomas Alfredson er noe så politisk ukorrekt som en genial svenske, og med "Muldvarpen" har han laget en film som får mørket til bevege seg.

Alfredson (som er sønn av komikeren og alle sekstiåtteres ungdomsfavoritt Hasse Alfredson) er ikke en selvopptatt regissør. Han tilegner filmen en taus og paranoisk stil som nesten kan virke upersonlig, men som er Alfredsons måte å finne igjen tida på. Mye er skutt med telelinse, og bildene gir deg følelsen av at personene er overvåka og systematisk iakttatt. Den kalde krigens agent-England er et paranoisk limbo, et mellomstadium mellom å være og ikke være, der skjebnen er en stillferdig, men uforutsigbar byråkrat. Hemmeligheter gir filmen en tilbakeholden kulde. I løpet av den første timen blir lite røpet, og en stund føler du at det anstrengte rolle-karnevalet i Sirkuset er så overveldende at ikke en gang manusforfatterne kunne få vite hva som skjedde.

Det er ikke noe flott med stilen, men den er vakker og systematisk og gåtefull. Syttitallet er beskrevet annerledes enn syttitall flest. Det hviler en uskjønn kommunal engelskhet over bilder og samtaler. Ingen bildevalg virker tilfeldige eller pragmatiske. Ingen replikker er jabbende.

Spenningen er ikke en fortausvilter Bourne, men en gledesløs skyggemann som holder pusten. Noe ubehagelig foregår her, men som om det aldri skjedde. Det er nydelig gjort.

Alfredson holder kameraet på det avlyste skyggefjeset til Gary Oldman, som om han venter på at mannen skal avsløre følelsesliv. Plutselig kommer det en rykning i en øyekrok. Vi skvetter nervøst. Den ville Gary spiller Le Carrés dystre Smiley, en distingvert statstjenestemann som svømmer med brillene på. Oldman har beskrevet sin Smiley som en mann som kommer inn i et rom uten å tilpasse seg atmosfæren der, han er det motsatte av en kameleon, og han er befridd for farger. Rollen gjennomføres med utsøkt intelligens og er to timer med rein nytelse. Ved Oscar-utdelingen skal Oldman konkurrere mot Brad Pitt ("Moneyball"). Det er som å sette et Rembrandt-maleri opp mot en litt fin kalender fra Mittet Foto.

I rolle etter rolle kommer perfeksjonistene smygende inn i handlingen. John Hurt på randen. Toby Jones som en insektsplagsom nisje-etterforsker. Ciaran Hinds som den vaktsomme Roy Bland, Mark Strong som Dracula-aktig feltspion, Colin Firth som den blide kontorflørtis, Tom Hardy som den langhåra smygeren Ricki Tarr.

Noen få ganger bryter stilen ut i desperat frivolitet, som når ironiske agenter festsynger den russiske nasjonalsangen og Smiley oppdager at kona er utro. Det er da du får lyst til å reise deg og applaudere. Om det ikke var for at da ser de deg.

Følg meg på Twitter: @arilabra