Gjøglende useriøs Sherlock

Film

Sherlock Holmes: A game of shadows

Amerikansk eventyrerkrim. 2011. 2 timer, 9 minutter. 15 år. Regi: Guy Ritchie. Med: Robert Downey jr., Jude Law, Jared Harris, Rachel Adams, Noomi Rapace.

Guy Ritchie har faktisk laget enda en forrykende, fjollefull og fargerik Sherlock Holmes-film der vellystingen Robert Downey jr. forvandler britenes nasjonaldetektiv til en Oscar Wilde-flørtende blanding av påfugl og ørn, det vil si: Han ser også ut som nervøs surikat med sine forvirra levemann-fakter.

Det er ikke like overraskende som forrige gang, men det er moro. Og den folkelige eksotismen er infallsvinkelen til filmen og nøkkelen til doktor Ritchies action-skrin: Du må lene deg tilbake i silkekimonoen og elske det du ser fordi det er oppfinnsomt, fordi det er gjøglende useriøst og så forfengelig som menn ikke egentlig skal være i skisesongen. Nuh vel. Holmes er vel en slags Northug når sant skal sies.

En gjennomgangsspøk i filmen er detektivens håpløse maskeringer som like gjerne kunne ha skjedd med julepapir og gaffateip. Han kamuflerer seg slik kameleoner gjør. Han lever på kaffe og kokablader i en stuejungel og blir umenneskelig intens. Downey jr. skeiner av gårde og nekter seg ingen ting. Han spiller på stilismens høye toner med vibrato og nybakte rundstykker - skikkelsen er ikke bare eksentrisk, den er ballettsvimete og chaplinesque på begge sider av grensen for parodien, med god margin.

Doktor Watson (fremdeles Jude Law med brutal testikkelbart) skal gifte seg, men brudgommen avviker fra bryllupsreisen fordi Holmes hiver brura av toget. Og så kanalsurfer de til Frankrike og Tyskland og forsøker å hindre at andre verdenskrig bryter ut allerede i 1891. Holmes dør to ganger og opptrer forkledd som Edvard Hoem, kosakk detter fra taket, Afghanistan-veteran skyter fra taket og så dundrer Moriartys tyske kanoner i stop-motion-splintrerier gjennom skogen så du lurer på om John Woo gjenoppsto.

Det er som julaften i en falsk sigøynerleir. Sveriges eksporterte retropunker Noomi Rapace spiller ledsagende spåkone utkledd som en felespiller fra Dylans Rolling Thunder Revue på syttitallet. Etter mimikken å dømme er Rapace fremdeles pisst på socialstyrelsen i Stockholm.

I en film som dette er det ikke egentlig handling, det er begivenheter. Begivenhetene henger sammen med utvendig og ekshibisjonistisk karnevals-humor, og noen vil gi seg over, mens andre syns Sherlock Holmes skulle holde seg unna damer.

Jeg ser at jeg har gitt filmen terningkast fire for å oppnå kred hos å-gid-folka. Tenk femmer.

Følg meg på Twitter: @arilabra