Godt spill skjemmes av visuelt juks

Som så ofte i et manus bygd på en bok av Jostein Gaarder handler det om en eksistensiell utfordring: Hvordan skal en 16-åring forsone seg med at faren hans døde da sønnen bare var seks år gammel? Finnes det visdom å hente i farens fortelling?

Dahr fletter sammen to tidsplan: Farens møte med den ukjente «Appelsinpiken» for snart 20 år siden, og sønnen som får lese farens kjærlighetsfortelling på et nåtidsplan.

Sammenflettingen av tidsplan er smidig gjennomført. Fra Oslo går turen til snørike påskefjell, men også til andalusiske motiver i Sevilla. Slik skapes store, visuelle kontraster som beriker filmen.

Varer noe i livet evig, spør personene. Undrende mennesker ser opp på stjernehimmelen, en visuell løsning som regissører for ofte tyr til. Faktisk virker det bedre med velvede buer i Gamle Aker kirke og i Sevillas katedral.

Alt er vakkert fanget inn av den erfarne fotografen Harald Paalgard. Særlig utsøkt er det når Jan Olav omkranses av visuelle «appelsiner», skapt i en optisk illusjon. Det er lekkert gjort.

De lite erfarne skuespillerne fungerer fint. Det er deilig å se en norsk film med så mange nye fjes. Annie Dahr Nygaard er nydelig med favnen full av appelsiner, i møte med studenten Jan Olav på oslotrikken. Han spilles friskt og freidig og etter hvert godt stupforelsket av Harald Thompson Rosenstrøm.

På nåtidsplanet gjør Mikkel Bratt Silset en utmerket innsats. Det gnistrer når hans figur Georg eksploderer overfor moren, Veronica (Rebekka Karijord). I møte med Emilie K. Beck som kjempesøte Stella oppstår gode flørtescener og troverdig usikkerhet.

Men så avsløres altså det visuelle trikset mot slutten. Det har å gjøre med et lite troverdig castingvalg, men hvilket bør ikke røpes. Når Dahr skal redde et avsløringspoeng, ender hun som en upålitelig forteller. Det er virkelig en regissørs oppgave å unngå en slik felle.

«Appelsinpiken» vil fortelle at vi - som et vern mot døden - må gripe kjærligheten mens vi har sjansen. Synd da at budskapet blir borte i min irritasjon over Dahrs uheldige grep.

kristin.aalen@aftenbladet.no