Grøss og gru - uten blodsøl

Filmen er en gjeninnspilling av en skrekkfilm fra 1979 der volden var synlig nok. For en gangs skyld går remaken i motsatt retning og dropper voldsscenene. Bare i åpningssekvensen, der morderen slår til første gang, forstår vi at det er ille: Politiinspektøren blir uvel av å se likene.

Med slike signaler plantet i bakhodet blir vi med 16-årige Jill på barnevaktjobb. Uffda, den råflotte legevillaen lå da særdeles avsides. Puh, godt huset har alarm, og at en voksen sønn har hybel to steinkast unna. Bra også at hushjelpen har leilighet øverst, og kanarifuglene flakser i atriet. Slikt forklarer lydene i huset. For ikke å snakke om at svart katt smyger rundt i stuene.

Regissør Simon West benytter i særlig grad lyd som angstskapende virkemiddel. Alarmen går, telefonen ringer til stadighet. Fremmed stemme puster i røret og gir ekle beskjeder. Lys og mørke-effekter setter inn, vind røsker i vinduene. Jills nervøsitet stiger, skulpturene i huset ser skumle ut, ubehaget sildrer gjennom filmduken. Tro det eller ei, å vente på denne morderen er verre enn å stå ansikt til ansikt med ham.

Psykodramaet er stilsikkert gjennomført. Man kan nok ta regissøren i noen ulogiskheter. Det gjør ikke så mye, all den tid jeg suges med til møtet med mørkets mann.

To dager senere hørte jeg lyder i huset hjemme. Hallo - er det noen der?

kristin.aalen@aftenbladet.no