Halloween - volum 12

2007-versjonen av klassikeren Halloween er en av de vanskeligste jeg noensinne har skrevet om, for den bruker banale grøssermyter til å skape en filmatisk voldsomhet og rå følsomhet som egentlig burde tilsi at filmen ble vist på Rogaland Kunstmuseum, ikke på kino. Åpningsscenen portretterer et white trash-kjøkken med en oppskakende, ond presisjon som gjør at du måper motvillig. Ved kjøkkenbordet sitter William Forsythe og er avskyelig stefar, ved komfyren står mamma i trusa, og bebien skriker fra grinda si når de voksne gauler til hverandre. Det er uunngåelig vittig og samtidig trist på en imponerende nærgående måte. Så får vi møte Michael Myers. Han er ti år og ser ut som om Meatloaf er faren og Elvis Presley mora. Daeg Faerch setter ansiktet sitt på filmen som et varemerke. Han elsker mor si. Zombie hever filmen til Citizen Kane-nivå da Faerch sitter nedsunket og forlatt på fortauskanten, mora hans (Sheri Moon Zombie) stripper i baren og Nazareth synger «Love hurts» på lydsporet. Sammensmeltingen av følsomhet og filmatisk ironi er perfekt. Det er i nærheten av «Natural born killers».

Neste gang du skjelver av forskrekkelse, er da fengselsfolka haler 11 år gamle Myers fra mor si for siste gang, og mamma og sønn hyler så stueplantene visner langt oppe på Våland, og der har de bare kaktus. Han gjentar primalhylinga i sluttscenen da morderen Myers møter familien sin igjen. Den merkelige filmskaperen Robert Bartleh Cummings, som er blitt en svart kultfigur under navnet Rob Zombie, gjør «Halloween» til en sjeleskakende kjærlighetsfilm. Da det er gått tre kvarters tid, blir den litt mer en normal-grøsser med småkåte småbyjenter som sitter barnevakt. Men Zombie slipper aldri det intellektuelle råne-grepet sitt, og avslutningsscenene er ville og gale i en heavyrock-beslekta temporus. Det er så gale.

«Halloween» er ikke sadistisk, men den er grapsete og fæl, og det er ikke mulig å anbefale noen å se den. Noe som ikke forhindrer at dette er en moderne kunstbegivenhet.