Hannah Montana er bare fin for fansen

Det verste for enhver som forstår engelsk, er at distributøren har valgt å dubbe filmen til norsk som i tv-versjonen på Disney. Skrekk og gru, spør du meg. Det er gjort for å hjelpe Hannah Montana-tilbedere som stort sett er unger under 12 år.

Highschooljenta Miley Stewart er på dagtid flink, mørkhåret og prektig. Men på kveldstid kler hun seg i blond parykk og blir popartisten Hannah Montana som absolutt alle digger.

Bare hennes aller nærmeste vet om dobbeltlivet hun lever. Det smarte med to-i-ett-grepet - og ganske sikkert grunnen til at Hannah Montana er blitt et fenomen - er at samme tenåringsjente kan symbolisere både virkelighet og drøm i hodet til unge beundrere. Som Miley er hun den høyst alminnelige ungpiken fra landet, med hest og høner og snill bestemor. Som Hannah synliggjør hun idolet, sminket og staset opp i siste skrik.

Regissør Peter Chelsom turnerer et midt-på-treet-manus der Miley snart kommer i følelsesmessig skvis: Kan hun av hensyn til dem hun er glad i hjemme, fortsatt spille rollen som selvopptatt popstjernediva?

Skuespilleriet til Miley Cyrus (popstjerne i virkeligheten) og Emily Osment som venninnen er ikke stort å skryte av. Eplekjekke Lucas Till, derimot, gjør en anstendig figur som fingernem unggutt på bondegården.

Så lunter det av sted med små forviklinger, en dose far-datter-sentimentalitet og litt romantikk på to generasjonsnivåer.

Miley innser omsider at hun må slutte å være Hannah Montana. Men slapp av, fans, inn fyker et søtt argument som redder popstjernen. I siste låt heter det at samme hvor mye du endrer din stil, kan du alltid finne hjem.

Mildt sagt ambivalent.

kristin.aalen@aftenbladet.no