Høyenergi-action med Keanu Reeves

Én gang til: Det tunge, inneslutta barnet Reeves fra «Speed» og «Matrix» er besluttsom og kompromissløs voldspurk.

Jeg vet ikke hvem som har ansvaret for denne suksessen egentlig. Regissøren David Ayer har valgt en sein åttitallsstil. Den er tett fotografert, har forseggjorte, rytmesterke replikker mellom stammekrigere i LAPD Vice, og den er på tross av sine 1 time og 50 minutter konstruert med en sammenhengende action- og dramaspenning uten sentimentalitet og uten lange forklaringer. Denne filmen tråkker på som en dopa konkurransesyklist i Karpatene (æh, dårlig bilde), og den slipper aldri taket. Hemmeligheten ligger i kontinuiteten. Aldri la publikum få sjansen til å tenke seg om, bare kjør på. «Street kings» tilhører typen energisløse-film.

Keanu spiller galningen i avdelingen. Han går inn i morderstinne leiligheter og skyter alle før de har rukket å tilkalle rettighetene sine, og midi-aminen Forest Whitaker er sjefen som redder ham hver gang. Så oppstår den pinlige situasjonen at Keanu er til stede da kollegaen som sladret på ham, blir skutt tusen ganger tusen av to maskerte kioskranere.

Avdelingen får ham også ut av den situasjonen, og selv en etterforsker med Keanus hjerneskader (påført hver gang trommehinnene ble trykt inn i skallen på grunn av skuddsalvene) syns det er noe rart her.

Det er. Bak den naive vigilantepurkens suksess skjuler det seg en dyster konspirasjon. Historien er basert på et gammelt manus av spesialisten James Ellroy, og det betyr for eksempel at det faktisk finnes en tilforlatelig sjangerlogikk som gjør at handlingspøsinga ikke virker helt urimelig.

Jeg trodde først jeg skulle få se en av disse sutrefilmene om skitne politifolk. Men nei. Det er en normal spenningsfilm.