Hurra! To fantastiske voksne kvinner!

Det klokt-romantiske familiedramaet ser ut til å bli en vellykka vekstnæring i amerikansk film. Hjerteskrevne ukeblad-historier som roer ned mannsstøyen fra spesialeffekt-industrien i halvannen time, har tatt seg litt opp.

Jeg tror at fjernsynsserier har gjort noe uventa med oss. Vi skjems ikke av å bli engasjert i normale følelser og usjenert allmenneskelighet. «The kids are all right» behandler blandingen av kjærlighet og kvasse observasjoner med stilsikker humor og nesten telepatisk innsikt. Av denne blandingen ble jeg så sallans snill inni meg, at da jeg surkla nedover Søregata etter visningen, gikk jeg nesten bort til fremmed dame utenfor skobutikk og sa: «Hvordan har du det? Er alt OK?»

Pinlig følsom. Som å ha drukket rødvin etter trening og sett på gamle fotografier.

Historien er velsigna enkel, men fasettert. Det finnes visuelle og tematiske nisjer i den, detaljer som fører til kjappe åja-opplevelser når du oppdager dem – uten at du kan si at det var det filmen handla om. Vrier og vendinger. Mikroskopiske misforhold. Musikalsk uttrykte esoterismer. Øyekast og kroppsholdninger og stemmeskifter som kvinner er gode på å tolke. Det er som om filmen har bodymass.

Et mødrepar har fått voksne barn. En 15-årig gutt, ei 18-årig jente. De fødte en unge hver etter å ha fått sæd fra samme donor. Så finner avkommene donoren. Familiens innadvendthet ryker, og den sjølbeskyttende enheten går uvegerlig over i den floristiske, frodige, forferdelige fruktbarhetsfasen der folk finner på feil ting, andre ting.

To av rollene er sensasjonelle. Annette Bening som middelaldrende lege spiller en skikkelse som ikke bare er troverdig i framferd og stemmebruk; spillet hennes er utspekulert og ekte på nano-nivå. Dette er sånn regissører drømmer om at skuespillere kan klare på oppføre seg foran et kamera, men som nesten aldri skjer. Julianne Moore sannsynliggjør hustrua hennes med en genial forskjellighet som likevel lener seg inntil Benings rolle som en plante mot en mur. De to er nesten satirisk siviliserte, men samtidig skjønne og levende folk.

Mark Ruffalo er også en overraskelse. Han likner på Ari Behn og spiller en sympatisk, spontan matdyrker og restaurantmann, en slags økologisk eldre-Pan fra de heterofiles uryddige krydderhage.

Australske Mia Wasikowska var Alice hos Tim Burton, og hun kommer antakelig til å bli stjernestor en gang.

Regissøren Lisa Cholodenko laget den deilige komedien «Laurel Canyon» i 2002 og har et hudtynt håndlag med mennesker og følelser som gjør at du kan se fingeravtrykkene hennes i bildene.

Folk vil diskutere slutten. Jeg har en gang sverget til Raymond Chandlers minne at jeg aldri skulle skrive dette: «Gå ut sammen etter filmen og snakk om den og hva som egentlig skjedde». Så var det gjort. Sorry.

Og tittelen: Etter en sang av The Who.