Hvem er redd for sin indre Woolf?

Blodig alvor (Carnage)

Fransk tysk komediedrama. 2011. 1 time, 19 minutter. Tillatt for alle. Regi: Roman Polanski. Med: Jodie Foster, Kate Winslet, Christopher Walts, John C. Reilly.

Verden er sånn som dette i teatret: Fire velmenende mennesker kommer sammen i et rom og utveksler høflighetsfraser i tett formasjon, men i løpet av en akt eller to forandrer de seg til skrikende villdyr, og all fernissen er borte.

Ferniss er et deilig ord. Et sekstiåtterord arva fra det tidlige 1900-tallets menneskeforståelser: En tynn overflate skjuler hvem vi egentlig er. Borgerskap. "Hvem er redd for Virginia Woolf?"

Roman Polanski, som aldri har vært en påtakelig diplomatisk mann, har filmet Yazmina Rezas skuespill "Blodbadets gud", som er en kvikk liten gjennomgang av hvordan to foreldrepar i New York forvandler seg fra høflige bærere av rettferdighet til de drikker, forsøker å røyke innendørs og skjeller hverandre ut i en slags meksikansk stand-off: Alle sikter på alle, og alle treffer, for menneskeligheten finnes egentlig ikke bla bla bla, og vi er primitive barbarer og dyr, og vi er bare oss sjøl når vi pælmer whiskey og sier alt det vi egentlig har bestemt oss for å ikke mene.

Alt dette er lettvint bullshit, og det er uinteressant som naboens søppel.

Men skuespillerne er gode. Jodie Foster spiller den verdens-frelsende, kunst-interesserte dama som er mor til gutten som fikk slått ut to fortenner. Kate Winslet spiller mor til gutten som slo. Hun er kjølig og perfekt helt til hun spyr. Christopher Waltz spiller en advokat-karikatur som egentlig er tilhenger av darwinistiske oppgjør og holder gående en mobilsamtale for å redde et farmasøytisk selskap fra erstatningskrav. Og John C. Reilly er Jodies ektemann, en enkel selger av dørhåndtak og toalettspylere som først er velviljens mjuke anfører, men til slutt blir både misogyn, full og uskikkelig.

Foreldrene kommer sammen fordi barna deres har hatt en hendelse. Men de avslører seg, og de bryter sammen som fanatiske egosentrikere - den ene over sin herpa kunstbok, den andre over sin drukna mobil, den tredje over at noen slengte håndveska i taket. De er med aandre ord helt like. De er med andre ord alle opphengte i materialistiske symboler og har ingen egentlig evne til fred og fordragelighet.

Hvis du er 51 år og tror at forfattere vet noe om livet til advokater, vil du kjøpe denne handlingen. Men det er tull, akkurat som "Hvem er redd for Virginia Woolf?" er det.

Imidlertid. Skuespillerne er fantastiske. Mumle-feen Foster bringer seg til foraktens fresende ytterkanter. Winslet i det klassiske grå skjørtet faller sammen som en sann fryd. Waltz er en Armani-ulv i kort lenke, og Reilly gir en nydelig skildring av brennevinets frigjørende virkning på enkle, sinte mennesker.

Og filmen virker faktisk befriende. Det slo meg etterpå at jeg ikke har skjelt ut noen på rundt 20 år, og at jeg røkte sigar tidlig på nittitallet og sluttet å drikke whiskey da jeg slapp opp for balancid. Kanskje det var en feil. Dette er jo moro ut.

Følg meg på Twitter: @arilabra