Ikke gjør det, Ari! Ikke gjør det!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette heller: Jeg tror denne filmen er stilig i 3D. Den fjerde Shrek-filmen er riktignok om ei litt furten førtiårskrise ved hoffet, men mange folk i Faraway stikker seg fram, for å si det på den måten.

Shrek er altså blitt kongerikets Ari Behn. Han bor utenfor Slottet sammen med sin trolske prinsesse. De har tre små trollunger (OK, jeg skal snart slutte med trolle-snakket) og lever et normalt, strevsomt og idyllisk familieliv i skoglysningens gjørmeste Skaugum. Kong Harald er jo død, så dronninga hersker aleine på Slottet, og Shreks gamle venner er tilvente, assimilerte familiemedlemmer og bråkete bursdagsgjester.

Som jeg sa: Shrek er en slags Ari Behn.

Men den grønne bohemen pleide være en fri sjel som skremte vannet av småborgere og landsbykryp. Nå kommer de for å se på ham og le av ham når han koser seg i søla. Ungene griner. Hoffet maser. Vennene syns de kjenner ham som en slags hoffnarr, og den arme Shrek blir rammet av det jeg kaller russetids-syndromet: Han vil bli ung igjen, han vil bli farlig igjen, han vil bli fri igjen fra før den gang han temmet pms-prinsessa si.

(Shrek har altså brukt opp det familiedyrkende manns-idealet, og vender intuitivt tilbake til en opprinnelig fantasi om sin fortid. Det er nifst vanlig, det er egentlig skremmende, men vi fortsetter).

Og så kommer den nye skurken inn i historien. Han er den ekle lille, stygge skogsreka Rumpelstiltskin som går med urealistiske drømmer om å bli landets hersker, som om han var formann i Venstre. Og han kan trylle, så han lurer Hulken med pubertetsfantasiene sånn at alt som tidligere skjedde, opphører. Vi går inn i en tidskorrigert virkelighet, der Shrek aldri kysset Cameron Diaz.

De gamle guttene er der ennå, men eselet er trekkdyr og reiseradio for slemme hekser. Katten med støvlene får ikke fottøy på seg lenger, for han er like feit som Pusur og sitter og murrer middagsmett i utmyra. Der bor også Fiona, men hun er forvandla til en egenhendig frigjort førerske for opprørske troll i skogen. Hun har langt flisete rødt hår som flagrer militant, hun er en våpenbærende samurai-rai som bare bryr seg om krig.

I lure-kontrakten til Shrek står det at den kan oppheves at kjærlighetens kyss, og dermed er de i gang igjen. Hvordan skal det lunkne, forskrekka stuetrollet få den sinte dama til å kysse seg og mene det? Her trengs heltemot.

Dermed går også Shrek-filmen inn i det som er den synligste Hollywood-trenden for tida. Den blir militært begeistra som en Heimverns-video. Amerikanerne elsker militære operasjoner, og det blir selvsagt vanvittig moro når troll og andre øgli frihetskjempere skal slåss mot de bombekastende heksene og en musikalsk manipulerende rottefanger som spiller Jethro Tull-fløyte og får idiotene til å danse slik TV2 gjør.

Det blir kult og stilig, og filmen slutter med en slags Roland Emmerich-fantasi før den går over i fellessynge-slutten.

Tror jeg at unger vil like denne filmen? Tja, unger vet alt om foreldre som blir leie av dem, så de kommer nok til å føle suget i magen.

Følg meg på Twitter: @arilabra