Ikke tøys med Nansi Drev!

Den forseggjorte sekstenåringen fra River Heights har fått en smakfullt intellektuell KFUK-image, som om hun var dattera til Sigvart Dagsland. Det er fordi hun er forvandla til et slags søtt tidsreise-hikst som kommer reisende med Langeland-larven fra et tidløst femitall og etablerer seg som anakronisme i Clueless-California der hun nøster det forgangne dødsfallet til en mystisk skuespillerinne selv om pappa med Knut Gribb-hatten har sagt at hun må bli en normal tenåring.

«Nancy Drew» er laget av hjerteglade ironikere med åpne arterier, og de starter filmen i et stilistisk bursdagshumør som først og fremst signaliserer at de ikke tar filmen sin helt alvorlig. Fleming og hans folk tror virkelig at Frøken Detektiv er en period joke (epokespøk), en slags Niagara-lampe på loppemarkedet, og der tar de feil. Vi ville heller ha sett «Nancy Drew møter Hannibal Lecter». Men når de kokainmuntre Hollywood-smilerne først skulle gjøre karneval av henne, fikk de det fint til. På slutten glemmer regissøren riktignok den stilistiske avstanden til stoffet og smågriner rørt. Ulempen ved stilisme er at den forsvinner i samvær med følsomhet. Ingen sippet sårt av «Twin Peaks».

Emma Roberts er dattera til Eric Roberts og ser ut som et luksus-siv i en dyr hotellfoajé. Kanskje likner hun mer på Polyanna enn på frøken Drew, men skikkelsen funker på et arbeidsomt corny vis. Handlingen er det verre med. Mysteriet virker voksent-nostalgisk og tamt, og det er de ørsmå detaljene som driver filmen framover. Også spenning fordufter når kunstferdigheten blir for framtredende. Det ville være bedre om jenta banket Bruce i «Die hardly 5» eller pillet på Pitt i «Oceans 27».

Det verste ved «Nancy Drew» er likevel at noen kan finne på å gjøre noe liknende med Hardy-guttene, og så dukker Frank og Joe opp med Nickelodeon-tryner og sjakkmønstra strikkevester. Da er det krig.