Imponerende Ellen Dorrit

Lite bør røpes av handlingen annet enn at to kvinner setter av gårde inn i fjellheimen, bærende på telt, soveposer og proviant til flere dagers tur i det fri.

Kunst handler om å formidle følelser. I vår kulturtradisjon bør det ikke skje med overtydelige fakter. Den forfatter, komponist eller regissør når lenger inn som antyder. Det gjøres best gjennom gjenstander og handlinger som mottakeren lærer å kode følelsene ut av. Giæver forstår dette. Ta hans gåtefulle åpning: I bratthenget under et svært fjell ligger en gul termos i snøen. Det ser ut som den har ligget der lenge.

Først mot slutten får vi svar på hvem som eide termosen. Men langs kvinnenes vei mot fjellet vokser vår anelse om det tragiske som skjedde noen år tilbake.

Så er det da blitt en bevegende, sår film om to menneskers famling for å overkomme bebreidelse og sinne, sorg og fortvilelse, ved å returnere til fjellet.

Visst fikk Ellen Dorrit Petersen en Amanda for beste kvinnelige hovedrolle etter å ha spilt spionen Vera Våge i «Iskyss». Men hun framstår som en mer moden skuespiller nå.

Petersens figur Solveig driver renselsen i gang, og det gjør hun på formidabelt vis ved hjelp av nøling, blikk, utbrudd.

Det betyr slett ikke at Marte Magnusdotter Solem gjør en dårlig jobb. Hun utformer den følelsesmessig innestengte Nora med en mutt, nesten aggressiv forknytthet som er god.

Likevel fester Petersen seg sterkest i mitt minne.

Det er sjelden norske filmskapere tør å bore dypt inn i de vareste følelser mellom mennesker. Giæver kan og vil bruke kamera til å gå tett innpå et komplisert forhold og bearbeide det.

Med seg har han en ytterst dyktig fotograf, Øystein Mamen, som fanger inn varierte stemninger av fjellet i sol og snø, tåke og ruskevær, alt følsomt akkompagnert av Ola Fløttums musikk.