Imponerende rolle, sviktende manus

«Capote» gjenskaper tilblivelsen av den amerikanske forfatterens mest berømte verk, «Med kaldt blod» fra 1965. Den handlet om noen grufulle drap som Capote brukte seks år på å etterforske. Sjangeren kalte han dokumentarroman. At den representerte noe aldeles nytt for 40 år siden, virker ubegripelig i dag, så vant som vi er til dokumentarisme og undersøkende journalistikk. For en merksnodig narsissist Capote var! Hoffman gestalter ham med forunderlig lys stemme, særdeles feminin atferd (lillefingeren veiver vilt ved høy stettglass- og sigarføring) og ekshibisjonistisk klesførsel (rosa neglisjé). To verdener kolliderer når den selvopptatte reporteren fra New York Times drar til Kansas i 1959 og jobber seg inn i drivkreftene bak mordene. Oppsiktsvekkende nok fikk Capote fritt besøke de to morderne som ble arrestert og dømt til døden. Særlig tett kom han innpå den ene og oppdaget til sitt sjokk hvor beslektet hans egen, triste oppvekst var med morderens. Her ligger den interessante sprekken i fortellingen, den som avslører sammenhenger dypt under overflaten.

Men blir det tydelig nok i filmen? Etter min mening farer regissør Bennett Miller for lett over den syltynne hinnen mellom drapsmannens undergang og Capotes suksess. I stedet virker det som reporterens stigende depresjon ensidig skyldes en selvopptatt bekymring for ikke å bli ferdig med boka.

Dermed blir det mye kjedelige gjentakelser: Capote som røyker, som ringer hjem, som reiser fram og tilbake. Brått forstår man at boka ganske sikkert er bedre enn filmen. EKSENTRISK: Philip Seymour Hoffman leverer en imponerende tolkning av Truman Capote.