Islending med mobiltelefon

Drama/komedie

Mamma Gógó

Regi/manus: Friðrik Þór Friðriksson. Med: Kristbjörg Kjeld, Hilmir Snær Guðnason, Gunnar Eyjólfsson. Island/Norge/Storbritannia/Sverige/Tyskland. Musikk: Hilmar Örn Hilmarsson. Lengde: 1 time 27 minutter. Aldersgrense: Tillatt for alle. Egnethet: Voksen.

Det kunne gått bra. Men å lage spillefilm på bakgrunn av at ens egen mor fikk Alzheimers sykdom, gir ikke nødvendigvis den rette distansen. Islandske Friðrik Þór Friðrikssons fortelling om "Mamma Gógó" er blitt høyst ujevn.

Hadde jeg ant hvor mange scener som viser at den mannlige hovedpersonen tar mobilen fordi den ringer, skulle jeg talt dem fra begynnelsen. Til slutt blir det ufrivillig komisk å se skuespiller Hilmir Snær Guðnason i rollen som filmregissør løfte telefonen og svare. Det er i lengden visuelt særdeles uoppfinnsomt.

Derimot er det langt mellom bildesterke scener der islandsk natur blir kulisser for et menneskelig drama om moren som mister grepet om virkelighet og hukommelse, og sønnen som forsøker å hjelpe, men sliter med sine egne ting.

Nå vel. Mange har gode grunner for å ringe mamma Gógós sønn. Han er filmregissør og har akkurat sluppet sitt nyeste verk, "Reisen tilbake", på kino. Denne filmen inni filmen handler om eldre mennesker på Island som rømmer fra aldershjemmene (overtydelig, spør du meg). Problemet er bare at ingen gidder å se den. Nå kontaktes filmskaperen av folk som vil kunne hjelpe ham med akutte pengeproblemer – som banken, aksjemegleren, en filmfestival på Benidorm, en norsk filmprodusent – uten at det fører til noe som helst, bare en serie ironiske kommentarer til den finanskrise de stakkars islendingene har vært gjennom.

Også privat får vi se fyren snakke i mobilen, igjen og igjen. Samtalene gjelder moren – naboene hennes varsler om røyk i leiligheten, politiet om at hun har rømt fra sykehjemmet.

Bare innimellom lykkes Friðriksson i å skape scener som lever visuelt (i fantasien blir mamma Gógó hentet av sin avdøde ektemann i en stilig, amerikansk 50-tallsbil) eller gir en etterlengtet lattervirkning på tilskueren (moren har stilt seg opp i toalettet på sykehjemmet og trekker ned).

Jeg er åpen for at de gamle sangene og salmene som rollefigurene framfører rett som det er, har et potensial for å røre dem som kjenner melodier og tekster fra før. Men i det store og hele klarer den islandske filmregissøren knapt å gjøre inntrykk.

La oss håpe at "Mamma Gógó" gikk hjem på Island.