Ja til fisk. Nei til gull

Nord-Norge er korrekt og høvisk gjengitt som et sistevers i «Ja, vi elsker», og der bor fremdeles de dialekthemma bygdeoriginalene som seiler rundt Lunviks gule kran og snakker om at fisket må være akkurat slik det alltid har vært. For det må det. Sjarken og skøyta og andre sjabre sjøfarts-antikviteter drar ut for å sikre hjemstedet så mye fangst at Kystvakta ikke stenger havna. Kystvekterne gjør sånt mens de smiler med glatte skrog som en litt svær skjermsparer for Kystverftforeningen.

Så kommer fabrikktrålerne. De likner futuristiske Loveshop-overdrivelser eller Lara Crofts vannscooter, og de fisker så fort at fortidstrålerne sier færsken til hverandre og trenger beskyttelse. Skurkene forholder seg til en røykspyende fabrikk midtfjords, og der hersker Polardronningen som egentlig er ute etter viking-gullskatten på havets bunn. Hun driver nedleggingspolitikk etter Strøm-Erichsen-konseptet og er følgelig en landssviker nordpå.

Elias får hjelp av en overløper for å ta knekken på dama. Mini-ubåtinnen Duppe blir en slags Assange som sviker sin egentlige arbeidsgiver for å gi info til de rettferdige og de vakre og de fattige, og dermed står Strøm-Erichsen-kjerringa for fall. Ikke veldig engasjerende, men heller ikke NRK-treigt.

Norske barnefilmer er generelt påvirka av det litt pinlige fenomenet at alle nordmenns drøm er å drive politikk. I denne filmen sier Elias nei til å ta gullskatten opp av havet, for meningen med livet er jo å fiske. Trist for oss som ser fram til den dagen da bare Rasmus Hansson drar utaskjærs for å kleppe villtorsk, og nordlendingene sitter trygt og godt på land og lager grøssere, dataspill og nettbrett.