Kan du se dem?

Det finnes kalde, kyniske grøssere, og det finnes varme. De varme er ofte best. «The messengers» innfører fort et mageklemmer-knippe basiske bekymringer for følelsesmennesker: Hvordan skal det gå med den utflytta byfamiliens solsikke-avling der ute i primærnæringas dommedagsbygder? Hva kommer mamma og pappa til å si til den litt skeivtkjørte tenåringsdattera Stewart når de ikke tror på at hun ser bondespøkelser i kjeller-trappa? Hvordan skal det gå med den stille, lille toåringsgutten som stirrer mot skapningene i taket og peker mot stirrende dødsmasker? Og hva slags fyr er egentlig den oppsiktsvekkende hippiehåra John Corbett som kommer slengende langs åkrene og er mistenkelig vennligsinna?

Kristen Stewart bærer filmen. Det redde, frustrerte og samtidig sympatiske Kidman-fjeset hennes er en innlevelses-magnet, og når hun stiller Potter-spørsmålet «Hva er det som skjer med meg?», blir hun en troverdig påminnelse om at tenåringer er de viktigste grøsser-kundene. I god pubertetsskrekk finnes alltid et element av ung alenehet i en uforstandig verden.

Spøkelsene i Solomon-huset kommer aldri opp på «Poltergeist»-nivå. Men filmen er spennende, den har en logisk og retningsklar historie, og sausen tjukner omtrent akkurat når den skal. Det er bra nok for dere.