Kjære, jeg krympet vitsene!

Tina Fey er den herlige Saturday Night Live-komikeren som etterliknet Sarah Palin og ble fortjent berømt. Hun er det vittigste i denne filmen, men spiller en scenetørr, manusvittig rolle som hører mer hjemme i en fjolle-feministisk klitoris-sketsj enn en halvannentimer på kino. Lang tid i tørketrommel fører til krymping, og nede i smurfenes land finner vi allerede den mannlige hovedrollen. Steve Carell var fantastisk som førti år gammel jomfru, men siden den gang har han minsket betraktelig, og for øyeblikket ser han ut som om han forsøker å bli det nye tusenårets Rick Moranis (Honey, I shrunk the kids).

«Date night» er en barnefilm for lego-voksne. Fey og Carell spiller middelaldrende småbarns-ektepar som er for slitne til sex og for rutinerte til opplevelser. På vågal date-night på Manhattan stjeler de noen fremmedes restaurantbord, og så blir ekteparet forvekslings-forvikla inn en overinnvikla krimhistorie som gjør at de må gjøre alle slags ting.

Politiskurker vil ha den stjålne databrikka, de må hente hjelp hos superagenten Mark Wahlberg, de må kjøre bil, skyte våpen og smette småsnakkende rundt i liksom-livsfare inntil de skal forsøke å strippe i klubb.

Problemet er verken humoren eller alvoret utfordres. «Date night» er laget som en barnefilm, og den ville blitt mye bedre hvis den hadde den blodsugne galskapen fra «Smokin' aces» eller råheten i «Shoot 'em up». Det er som om noen har tegna lygekryss med tavletusj over hele filmen. Du ser det på strippinga. Julebord i kateketlauget. Paven hadde ledd overgitt.

Martin Scorsese laget den virkelige «fortapt på Manhattan»-filmen i 1985. Den het «After hours», og var mørkt vittig. Se heller den.