Kjedelige kjønns- martyrer

Keira Knightley er tynn som tofu, hun piper som en innsnevra bronkie eller Minni Mus, og det er som om skikkelsen leter etter en forklaring som den aldri får. Hun er gift med Sam Worthington som er begeistra for kollegaen Eva Mendes. Over den innledende ravinen av sjøldau småprat har regissøren Massy Tadjedin lagt selvmorderisk gjentakende mase-piano, sånn at du får følelsen av at noen glemte å skru av dataspillet, og der står det og jamrer. Tadjedin dreper sin egen film i løpet av ett kvarter. Etter at han har gjort hovedpersonene så uinteressante og ubetydelige at du egentlig føler at alle burde vært med noen helt andre mennesker i et annet land, er det ingen film, det er en gjennomføring.

Worthington drar på forretningsreise til Philadelphia med Mendes. Det er ikke et vakkert syn å se Eva Mendes flørte. Sam motsetter seg kollega-sex med sammenbitte kjaker som kunne tygd en Tyrannosaurus som kjeks, for han er troskapens martyr. Keira blir oppsøkt av en fransk ekskjæreste, spilt av Guillaume Canet med det ekleste Ole Brumm-smilet jeg noensinne har sett på en mann som skal funke som frister.

Mendes er ute etter Sam. Guillaume er ute etter Keira. Natta går, pianoet klunker tarmsjukt, og vi kjeder oss.

Jeg skal ikke røpe hvem som faller og hvem som står. Men den uutvikla lille historien er en påminnelse om at trofasthet er fravær av lyst. Bare det. Ibsen skjønte det. Like fullt sånn at kjønn ofte fører til eksistensiell anger: Anger for hva du ga avkall på, anger for hva du burde gitt avkall på. Slapp av. Det er bare grådighet. Kjærlighet er noe helt annet.