Krig mot krak i Grand Prix-kostymer

Men den sterkt etterlengta intensiteten i gudehistorien kommer litt seint. Filmen starter med mytologiske tablåer av den sorten som arbeidsledig engelsk adel framførte for hverandre i merkelige utkledninger til inntekt for såra soldater i Krim-krigen. Nei, Krim-krigen er ikke en rivalisering mellom engelske påskeserier. Klassiske skikkelser som bare André Bjerke hadde inngående kjennskap til, står opp og lirer av seg eksposisjoner & introduksjoner nok til et kjapt mellomfag i sittende snorking. Dessuten presenteres vi for det greske gudehoffet i gudhjelpemeg de verste Grand Prix-kostymene jeg noensinne har sett, inklusive Korfus.

Sam Worthington fra «Terminator Salvation» og «Avatar» spiller Zevs uekte sønn Persevs som blir oppdratt av en gneldrende britisk fisker med Kystparti-dialekt. Skjebnen har valgt ham til å bekjempe Kraken, et uveltelig norrønt sjøuhyre som gudene skapte for å plage menneskene.

Menneskene gjør imidlertid opprør, ledet av Mads Mikkelsen i en slags Arnold-rolle med digre muskler og germaner-aksent. Det er selvsagt helt naturlig at en danske leder de som ikke liker gudene, og hans lille skare av forskremte brynjebærere tumler seg fram i en verden som preges av monstre, beduiner og andre ideologisk ukorrekte data-oppfinnelser. Kampen mot de digre skorpionene flimrer brølende i det uendelige, men action-scenene tar seg endelig opp da Persevs skal hogge hodet av Medusa, som slanger seg snedig rundt omkring over lavaen. Derfra funker filmen ålreit, men øyets metthet er ubønnhørlig. Når man først har sett femti fantastiske ting uten å bli egentlig engasjert, er det vanskelig å imponere med nummer 51.

Franskmannen Louis Leterrier regisserte også «The transporter» og «The transporter 2», og egentlig burde han hatt nerver til å lage en enklere, ikke så deklamerende film med motorsykler, strippere i foldeskjørt og svevende ninjaer. Og Jason Statham kunne godt hatt hovedrollen; svett, sotete, sex-stønnende og bare så vidt i live.