Kul, bildestygg Mad Max-kriging

Historien starter med en lovende samtale mellom den dødsdømte Marcus (maskulint framført av Sam Worthington) og en døende og skallete Helena Bonham Carter. Livets kyss mellom de døde åpner for et sjokkerende bomberaid mot utvortes paraboler. Du kommer inn i en helt annen estetikk enn venta: Fargene er så veike og bleike at de ser ut som strålingsofre eller utbrukte mobil-displayer. Verdens hovedingrediens er kloakkbrun og motbydelig stygg, hudfargene har mistet vitaminer og proteiner og pigment, det er som om alle ble svidde i en usynlig sandstorm.

Midt oppe i dette kommer Christian Bale som John Connor og bærer tunge håndvåpen uten antydning til ironi. Han likner litt på lærlingen i Star Wars-spillet «The force unleashed» og stålsetter den heftige handlingen med en desperasjon som Bale virkelig er god på. Han ser ikke akkurat ut som en skjortefin meningmanns-MacGyver i klonekrigen. Etter at USA har forsvart Irak og Afghanistan i mange år, er soldatromantikk blitt Hollywoods nostalgiske publikums-agn, slik det var like etter annen verdenskrig. Bale ser ut som en GI John.

Opprører-miljøet rundt ham er også retro. Byene er ødelagte, og maskinene kriger videre mot sultne og trøtte mennesker. De bor som Mad Max-imitatorer i all slags istykker-revet skrap. En av dem er guttungen Kyle Reese (Anton Yelchin), som ble spilt av Michael Biehn i 1984. Han og den stumme leverandør-ungen Star er virkelig som åttitalls-ikoner i postwar-melankolien. Fillete, storøyde og alvorlige i restene av en nerbomba sivilisasjon.

Den brunbleike fargesjukdommen gjør at filmen ikke ser ut som en mekanoflørt med de tekno-glade. Det er noe usunt og primitivt med de herjende terminatorene, som om de var sjuke dyr eller zombier. De beveger seg som udøde og likner mer på en rusten Lada enn en nybona Ferrari. Triste T-600-maskiner og noen nye T-800 er ute for å ta livet av opprøreren Connors pappa mens han ennå er barn, og Connor kommer fra framtida for å fikse på det. Det er Connor som sier «I'll be back» i denne filmen, sjøl om det plutselig dukker fram en naken Arnold fra klonefabrikken.

Mesteparten av «Terminator Salvation» er ubremsa action med drønn som kommer til å riste løs skruene fra lårhals-operasjonen og batteriledningene til pacemakeren. Innimellom kommer du til å ønske at menneskene så ut slik de gjør i «Hotel Cæsar». Men McGs robotkamp blir aldri visuelt behagelig. Så hygg dere med styggheten!

Følg meg på Twitter: @arilabra.