Kul, unorsk huldre-thriller

Norsk fantasy-thriller. 2012. 1 time, 16 minutter. 15 år. Regi: Alexander Nordaas. Med: Silje Reinåmo, Erlend Nervold, Jon Sigve Skard.

«Thale» er laget for å bli en internasjonal kultfilm, og det kan den godt bli. Alt avhenger av om den særegne stilen treffer filmfantastenes fascinasjons-senter eller utløser ufrivillig lattermildhet.

Jeg likte den. Det er en særegen film, der nesten ingen ting blir sagt og nesten ingen ting skjer. Men du er faktisk til stede i et slags Fritzl-rom med ei naken jente og to menn i vernedrakter, og det hender du holder pusten fordi ett eller annet kommer til å skje.

Allerede i fortekstene kommer et forvarsel om gissel-nifshet: En svensk mannsstemme sier: «Lugna dig nu», og så kommer skriket, og så tenker du «hekkan, Lisbeth Salander er hos sosialvergen sin igjen.» Men det er ikke helt sånn. Bare litt.

En mann i ekstremdress for golvvask spyr og spyr, mens kameraten hans skraper opp lik fra golvet. De jobber som cleanere, og fordi norsk film i flere tusen år har vært altfor snakkesalig og altfor full av jabbete aggresjoner, avstår de to fra samtale og nesten også fra følelser. Elvis (som antakelig har fått navnet etter den ukonsentrerte kollegaen til Brannmann Sam) er en skremt gutt som bare jobber som vikar, Leo er tydeligvis fra et sted i Nord-Rogaland og overrasker med en utypisk taushet og uforstyrrelighet.

Så drar de ut i skogen for å rydde likdeler etter en mann. De finner hytta hans. De finner det hemmelige anatomi-rommet til han som antakelig var Huldremisjonens eneste svenske. Men hva vet vi? Vi vet ikke, og ikke får vi vite heller.

Nå skal jeg kamuflere handlingen i den grad den finnes: Det finnes ei ungjente her med villkattblikk og kroppsbryskhet. Hun minner om en programleder i P3, og på ett eller annet vis tilhører hun skogen og så alternative livsformer at de ikke ville fått hylleplass på Husfliden en gang.

De utendørs-baserte skogsjentene ville FIS ha nekta å gå skirenn både på grunn av bodymasse og kjønnsforvirrende pelsverk. Men den nakna dama i bua har Marilyn Monroes svulming og glatthet. Det kan være noe Fritzl har utretta. Vi vet ikke.

Berøringen til skogens barn virker som en blanding av telepatiserende LSD og Snåsamannens varme hender. Mer vet vi ikke om dem heller.

Det er det kule ved «Thale». Ingen stiller seg opp med plansje og laserpeker og sier: «Dette er en hulder. Hun var en del av den norske folketroen helt til byfolk i stedet begynte å tro på rockejenter. Nå skal vi se hva huldrene egentlig var og hvor de bodde.» Filmen følger antydningens kunst med nesten hypnotisk ensidighet, og du sitter og ser formørket og forvirra på at de to mannlige skuespillernes innadvendte mimikk.

Det som du tror skal skje, det skjer ikke. La meg i hvert fall røpe det.