La dem bli i Alaska, takk
Det er en helt grei idé å la et sted i Alaska, der mørketida rår, bli angrepet av nattens herskere, vampyrer. Men dessverre har regissør David Slade gått i den sedvanlige, blodige effektfella.
AV: kristin aalen
Nå hører jeg til de snøelskende nordmenn som har glede av å se hvite vidder og gjerne tar en snøstorm med på kjøpet. Småbyen Barrow i Alaska kan ligne et avsidesliggende tettsted i Nord-Norge, der kulde, snø og mørke rår idet sola går i vinterhi.
Slik sett kunne tegneserietegnerne Steve Niles og Ben Templesmith like gjerne diktet at vampyrgjengen inntar en nordnorsk by. Men altså, og heldigvis: Alaska.
Der er sola søkk borte i 30 dager. Da kommer de hvesende blodsugerne fram og snapper mennesker med sine lange, ekle, møkkete negler.
I de siste 20 års skrekkfilm har effektene tatt over for affektene. Det gjelder også i herværende film. Ikke bare setter vampyrene sine blodige tenner i offerets hals. Regissøren lar dem også kappe hodet av en stakkar og sette det på stake. Slik skal den utvendige splattereffekten besørge vår vemmelse.
I to «Underworld»-vampyrfilmer fra noen år tilbake var det fullt mulig å skyte i hjel utyskene. Det går sørgelig nok ikke i Barrow. Samme hvor mye sheriff Eben og hans medhjelpere bruker kuler og krutt, biter det ikke på.
Dermed får regissør Slade et påskudd til å hente fram øksa. Datamanipuleringen bidrar til å levendegjøre halshogging i nærbilde. Sukk.
Av slikt blir det blodige klisjeer, mye skrik og skrål og hvesing, men lite utvikling av følelser, et element som er avgjørende for å skape engasjement hos seeren.
Til slutt blir moralen at med ondt skal ondt fordrives. Det er utlagt: Skal du ta rotta på vampyrene, må du selv bli vampyr.
Grøss- og grufansen får iallfall sitt. Andre kan ligge unna.
kristin.aalen@aftenbladet.no
Kommentarer