Lang og urimelig tv-krim

Etter at jeg egentlig ble motvillig underholdt i to og en halv time, var den langvarige og uspontane reaksjonen at regissøren Oplev har laget en svært lang Beck-episode. Velprøvde sosiale klisjeer snakker sammen. Deretter tenkte jeg at Björn Afzelius fremdeles er konge i Sverige, og i enda mange år kommer svenskene til å være opptatt av å avsløre kapitalismen, de hvites kvinneundertrykkelse, nazismen og kanskje enda flere allerede æreløse fenomener.

Det er moro, men det er teit. Egentlig er det fantastisk at voksne mennesker i 2009 har laget en nåtidskrim der gamle godseier-kapitalister gjemmer den mystiske familiehistorien bak det freudianske tungsinnets kjøttrøde gardiner. Og godseier-familien består selvsagt av gamle nazister. Og nazistene er selvfølgelig også dyriske kvinnemishandlere. Det er som om Agatha Christie spøker rundt og sier: «Dere slipper aldri unna meg. Dere vil alltid lete etter en herregård.». Agatha oppdaget tidlig at overklassen var overvurdert, men hun ville ikke vært så opptatt av Mastrosimone.

Det starter med at den radikale grave-journalisten Mikael blir felt for injurier mot en kartell-kapitalist. I stedet for å anke skal han forsøke å finne ut hvorfor den andre kapitalistens niese Harriet försvann for førti år siden. Sven-Bertil Taube fører seg som en abdisert monark, og scenene mellom ham og Michael Nykvist er ålreit. Nykvist er forresten utrolig bra.

Parallelt med hoved-historien fortelles en detalj-realistisk «Extremities»-saga om nypunk-hackersken Lisbeth, som blir utsatt for sosialvesenets (nok en svensk superskurk) seksuelle vold og hevner seg. Ved hjelp av digitale mirakler av den sorten som fantasi-fortellinger trygt kan unne seg, blir hun med på Mikaels etterforskning. Noomi Rapace spiller filmens mest problematiske figur. Hun er en barnemishandla Nemi-fantasi og tilbringer to og en halv time med å stirre sint framfor seg. Dama blir en indignasjons-pin-up, et billig og forkomment ungdomstriks i en film som består av støvdryssende gamle menn.

Det er også teit. I en fantasi-basert thriller kan man unne seg overfladiske stereotyper. Men ikke i en kvasi-realistisk svenskefilm der til og med de medmenneskelige kjevetrekningene til Lena Endre har fått hylleplass. I fantasi-thrillere kan man også unne seg at romantikken kommer dettende like overraskende som en nyttårsaften i juli. I en fantasifilm kan man trygt la alle gamle folk huske 40 år gamle detaljer. I fantasi-filmer kan man tillate seg en slutt som likner en komedie om sjarmerende svindlere.

Men sånn er ikke «Menn som hater kvinner». Det er for mye velmenende raddis-drit i filmen, det er for mye utslitt og tungsindig Volvo-kultur. Kom videre.