Lekkert, utydelig og overflødig

Det betyr noe, for helt fra starten fornemmer man at den tvetydige filmen skal handle om at fantasifulle femtitallsfolk fortjente en bedre verden enn den de fikk. Dette var de berettiget misnøgde forstadskvinnenes tiår i USA. Kate Winslet spiller et mislykket skuespiller-talent som treffer den sjarmerende ubestemmeligheten DiCaprio, blir gravid og flytter til Little Boxes-land der hun føder to barn. Fint hus med to søte barn, fjollete naboer, kontorjobbende ektemann - det er den vanligste skildringen av helvete på 1950-tallet.

Derfor får Winslet det for seg at familien skal flytte til Paris. Hun kan jobbe. DiCaprio skal drive omkring i huset og finne seg sjøl, som et slags hippie-vardøger eller en vakker beat-husfar. Det går ikke, og dermed ryker familien fordi dama ikke tålte tapet drømmen sin.

Kanskje fordi vi har et sentimentalt kvinnesyn i vesten, forteller filmen egentlig to diametralt motsatte historier. Den gode av dem er sånn: Det finnes en sort mennesker som du kan kalle flytterne. De får alltid for seg at de skulle bodd et annet sted, hatt en annen jobb, vært gift med en annen mann osv., og den følelsen følger dem uansett hva de gjør i livet. Bor de på landet, hater de bønder. Bor de i forstaden, hater de krøkkete forstadsfolk.

Det å ha en drøm er egentlig bare en eufemisme for dårlig livsevne, og drømmerne utvikler seg ofte til selvsentrerte hverdagspsykopater.

Følelsesmessig forteller regissøren Sam Mendes noe motsatt. Han nærfotograferer kona si iført det tomme blikket og de tilbaketrengte tårene, og vi er så vant med å idyllisere lidelse at vi ser en kvinne som ble gjort gal av det fundamentalistiske femtitallet, da man stengte menneskene inne i små hus og tvang dem til å passe sine egne barn. I Mendes' nærgående forelskelse blir den gale dama noe i nærheten av en sterk, feministisk martyr. Dermed oppleves filmen mest som utydelig. Og det hjelper ikke at DiCaprios rolle er så vanliggjort at han nesten ikke eksisterer.

Filmen karikerer verden langsomt og mildt, men det er vanskelig å skjønne hvorfor. Forstads-USA og menneskene inni blir utsatt for en udetonert ironi, og i lange scener virker det som om Mendes har falt for fristelsen til å gjenta de billigste klisjeene om den tida da materiell velstand ble oppfunnet og satt i system. Lekkert, men egentlig overflødig.