Let's kick some ass!

Let's kick some ass. De siste to åra er det dessuten laget mange norske filmer som kunne vært lansert under fellestittelen «Den bortskjemte mannen», sivilisasjons-trøtte filmskapere uten testosteron og adrenalin gidder bare konstruere kjønns-lei kuriositets-nips. Skikkelige filmer sånn som dette: Den lille skateboarderen fra Oslo kommer til psyko-bygda Voss der han treffer ei skjønn jente, men blir mobba av susp-kjæresten hennes og snowboard-kompisene hans. Den lyshåra innvandreren allierer seg med en svensk-kalifornisk sensei og trener snøbrett for å kunne imponere dama i monsterbakken i ungdomsfyllas hovedstad Hemsedal. Let's kick some ass. Film kan egentlig ikke skapes for å gjøre deg til et virkelighetsrealistisk menneske. Film er til for at heltene skal vinne. Nei, ingen i «Switch» får Fantasi-prisen 2007. Dette er velkjente nedoverbakker. I noen tilfeller ser det dessuten ut som om filmfolka pakket pils og la igjen lysmåleren. Men filmen er vital, velspilt og småvill. Hovedrollefyren er en slags Lille Kylling med englefjes, men han har det udefinerbare som gjør at du bryr deg om alt som skjer med ham. Replikkene er uanstrengte, og når man har sett «Switch» virker det rart at Gud ikke la musikk på silkeføret, for snowboard er rockeversjonen av Nansen og femmila, og det er ikke sant at ingenting er så stille som snø.

Nei, enda en gang, «Switch» er ikke «Monstertorsdag», sjøl om Peter Stormare spiller buddhist-inspirert Kim Bodnia-trener. Dette er enkel karatekid-romantikk, og skurken i filmen er en gjennområtten drittsekk som ikke blir bestekamerat i påklistra barneTV-slutt. Her er det alvor. Kick some ass.