Men Foster er flott

Når hun spiller film, trekkes jeg inn i handlingen med en inspirert, barnlig årvåkenhet som ellers bare oppstår ved misbruk av koffein og kald dusj. Derfor er det leit med «The brave one». For den blir aldri en akseptabel film, verken som thriller eller drama.

Foster spiller en kul og melankolsk radiodame i New York, og livet hennes tumler over ende da hun og forloveden blir utsatt for blind vold i Central Park. I katastrofens grimme derpå oppdager den siviliserte dama at hun har fått en ny personlighet, og den er i stand til å utøve vold. Etter hvert begir hun seg som Charles Bronson ut i den nådeløse by, for samfunnet beskytter ikke sine svake lenger, så de må klare seg selv.

Filmen rommer et ekte politisk dilemma som hører hjemme i et drama. Politikerne har gitt opp å verne oss mot vold, ellers ville 500 politimenn patruljert Vågen etter klokka ni om kvelden. Hva gjør vi da? Kjøper våpen i tynne smau?

Den har også et sugent action-tema: Den såra svake som fønixer seg nylada opp av aska og knaller ned kjeltringer på Batman-måten. Bortsett fra at Batman bare heiv ting etter folk.

Begge temaene blir ødelagt av en TV-serie-aktig svart skuespiller som invaderer filmen med sine enkle knøtteserie-evner. Terrence Howard lager en pappfigur, og rundt ham dør replikker som av pestsmitte. Romansen mellom ham og Jodie F. er antakelig det dårligste filmpåfunnet siden Eddie Murphy ble født.

Men man må elske Foster. I ei tid da selv programlederne i sportssendinger og NRK-serier om helse ser ut som om de ble forskjønna av fru Shreks L'Oreal-fe, skaper hun en rå, sta, beinete og stolt skjønnhet som er kvinnelig på den andre sida av jåle-glatt. Det gjør godt å bruke to timer sammen med et ansikt som ser brukt ut. Tusen takk.