Menns begjær og fedres raseri

Resten er nesten for dramatisk til å tro på.

I nr. 1 og nr. 2-filmen sto han imot de tiltrekkende kvinnene. I nr. 3 (video) lar han seg friste, og nå, i nr. 4, blir lysten ubendig. Å si ja til å spionere på sin beste venns kone, Rebecca (Tjelta), blir et skjebnesvangert oppdrag.

Det gnistrer bra mellom dem. Og det funker. En Varg som blir følelsesmessig engasjert, blir også mer fortvilet når ting går steinhakkende galt. Trond Espen Seim er blitt enda bedre i hovedrollen.

Regissør Morten Tyldum bygger drevent opp dramaet. Snart har Veum og politiførstebetjent Hamre (Bjørn Floberg) fire lik å forholde seg til.

Det er snodig, det der. Du kan tro at seriemordere turer fram i det voldelige landet USA, eller i millionrike byer på kontinentet. Men tvilen sniker seg inn når kvinner og barn blir drept i selveste Bergen. Det krever iallfall mer av psykologisk troverdighet.

Regissør Morten Tyldum jobber hardt for å overbevise oss om at et normalt menneske kan bli så eitrende gal at vedkommende myrder flere uskyldige. Jeg blir likevel ikke ganske overbevist. Dessuten burde han funnet bedre skuespillere til noen av birollene.

Det krever også litt å tro på den høydramatiske slutten. Oppgjørets time er en slags meksikansk standoff, en situasjon der seks menn truer hverandre med ulike våpen (fysisk som psykisk). Et øyeblikk bikker det over og minner om Shakespeare- eller operaavslutninger der alle faller om og dør.

Men la gå. Thrilleren tematiserer på tragisk vis at menns begjær kan gå over styr, og at fedres raseri kan få alle rasjonelle demninger til å briste. Det kan jeg dessverre tro på.

kristin.aalen@aftenbladet.no