Mest for kulturistene

Det iranske dramaet (komedie?) «Spurvenes sang» er ikke helt sånn, men filmen krever voldsom velvilje og antropologisk vidsyn for å engasjere. Etter nesten én time lurte jeg fremdeles på om den egentlig hadde noen historie, men den fikk det, og den folklorealistiske fortellingen er ikke så ille heller, bare litt rotete.

En strutse-passer på den fattige landsbygda mister jobben sin, og for å underholde familien tar han seg jobb som mopedtaxi i den vedliggende storbyen. Der finner den enkle mannen en bråte jønk (forkasta TV-antenner, dører, vinduer og annet ungkarsskit) som han samler i et litt gjerrig tårn utforbi huset sitt. Ved noe som kanskje er en Byggmester Solness-logikk detter han ned av tårnet sitt og blir så skada at familien må overta forsørgelsene. Det klarer kvinner og barn ganske utmerket, og uten å formørke omgivelsene med den nerveslitende kjeftinga som tydeligvis særpreger iranske menn.

Da mildner den oppstressa mannens sinn, og han ser framtidas spede spurveunger ved det som kan bli familiens framtid: Det sære fiskeoppdrettet midt i ørkenen, drømmen til den lille sønnen og kameratene hans. Sjukdommen bringer ham tilbake til en harmonisk rotfeste-tilværelse med strutsene på landet. Han kan se seg sjøl. Han kan se de andre. Byfolk er noe drit. Man kan kalle det metaforisk eller la det være.

Det finnes ikke så mye identitetssnop ved disse folka, bare utenfraskildring og sentimental nærbilde-poesi av de fattiges vakre, (å gid, så..) furete fjes.