Mesterlig rolle fra Sundquist

Når filmen likevel ikke berører sterkt nok, skyldes det at problemene løses for enkelt mot slutten.

Men før det er det kolossalt mye som funker i Pål Jackmans andre spillefilm. For det første en mesterlig Sundquist i rollen som den bitre einstøingen Eivind. Fyren flesker til med den saftigste språkbruk som kan høres her til lands. De skvetter nesten, men bare nesten, de koselige stavangergubbene (Hans Petter Hansen og Magne Høyland) som gjester rustholken «Jernanger» der den ligger til kai ved Oljemuseet. (Gled dere, kinogjengere i Stavanger, her er det flust av sjarmerende, gjenkjennelig eksteriør og miljø fra hjembyen.)

Men regissøren kan mer enn å karakterisere ved hjelp av språket. Svømmende breiflabb blir i poetiske sekvenser en kommentar til den avdanka skipperen nordfra. Og motsatt: Den langt mer finslige pensjonisten Pedersen (Hansen) har med seg den spedeste lille hund med det ubetalelige navnet Bamse. Kostelig!

Kontraster i persongalleriet mellom rogalendinger og nordlendinger forsterkes ytterligere av Nils Utsi, vennen til Eivind, som stadig lokker fram samiske utsagn hos Sundquist. Slik bygges en troverdig bro til minner fra hovedpersonens unge år, da han elsket en Beatrice på nordnorske strender. Her skulle jeg gjerne sett mer. Jackman har faktisk vært for hard med saksen. Regissøren benytter gode grep som får fram Eivinds aggresjon over en kjærlighetssorg fra fortida. Den alkoholiserte sjøulken er blitt et troll som ikke tåler dagens lys. Ergo knaller han av sine skudd mot morgensola som så plagsomt stiger opp bak Sølyst. Veldig bra skildring gjennom talende handling. Men jeg skulle ønske Jackman i enda større grad hadde benyttet slike gode fortellergrep også i karakteriseringen av den andre hovedpersonen, unge Kris.

For det man raskt begriper, er at den 25 år gamle sveiseren (Pål Sverre Valheim Hagen) skal settes på samme prøve som da Eivind feilet som ung. Visst flettes Kris utmerket inn i storyen og blir en troverdig del av mannskapet på båten. Men Jackman går ikke nok i dybden på det følelsesmessige dilemmaet den unge står overfor i forholdet til sin kjæreste. Her blir det for lettvint, slik at Valheim Hagen og nykommeren Rikke Westerlund Lie til sist får for lite å bryne seg på.

Men ok. Dette er og blir filmen om skipperen, hans båt, hans kvinne og hans anger. Da er det flott å kunne rose filmingen fra maskinrommet i Jernanger, det fungerer som bare det.

Det gjør også scenen som skildrer gjensynet mellom Beatrice (Mary Sarre) og Eivind. Nydelig gjort, i alt sitt vemod.

Men som kvinnelig tilskuer må man sukke: Hva er det som gjør mannfolk så ute av kontakt med egne følelser?