Mestrer ikke mørket

Drama

Inn i mørket

Regi/manus: Thomas Wangsmo. Med: Thorbjørn Harr, Fridtjov Såheim, Ellen Dorrit Petersen, Laila Goody, Kåre Conradi. Norge 2012. 1 time 28 minutter. Aldersgrense: 11 år. Egnethet: Ungdom/Voksen.

I en amerikansk filmskaperhånd kunne dette blitt både en sentimental tåreperse og en tankevekkende moralsk skruestikke. Dessverre klarer den norske debutanten Thomas Wangsmo bare å levere et tamt forsøk på å gripe oss.

Regissøren går rett på sak i dramatiske åpnings- og avslutningsscener. I filmens lange midtparti er det derimot altfor mye daukjøtt i form av sekvenser som verken gir ny informasjon eller følelsesmessig utvikling.

Wangsmo, som har skrevet manuset selv, skal ha ros for en god idé: Hva skjer når to naboer opplever sitt livs mareritt etter at den ene familiefaren kjører på den andres åtte år gamle sønn slik at han havner alvorlig skadet på sykehus? Ja, hvor aktsom var egentlig sjåføren da ulykken inntraff?

Med et slikt utgangspunkt har filmskaperen gitt seg selv et vell av muligheter til medmenneskelig konflikt, etisk ransakelse og tommeskruevridning bare han mestrer mulighetene. Det gjør han dessverre ikke.

Nå har Wangsmo fått med seg dyktige skuespillere som gjør så godt de kan. Ikke minst får Thorbjørn Harr fram samvittighetskvalene (en raseri-scene i garasjen er talende) og den påfølgende søvnløsheten hos mannen som kjørte på lille Nikolai. Fridtjov Såheim overbeviser brukbart i rollen som fortvilet far til et barn som ligger i koma og som legene ikke kan si hvor skadet han er.

Men når mennene skal forholde seg til hver sin kone (Ellen Dorrit Petersen og Laila Goody), svikter Wangsmos evne til å lage opptrinn som sier noe nytt. Her blir det altfor mange «ligge-våken-i-senga»- eller «sitte-ved-bordet-og sukke»-scener. Kvinnene forblir passive figurer som ser lidende og lei seg ut, men de fører oss aldri et skritt videre mot ny erkjennelse eller emosjonell utvikling.

Velvillig kan man anta at regissøren avstår fra dramatiske utbrudd til slutten plutselig kommer, nettopp for å understreke de rammedes forsøk på å opprettholde en normal tilværelse der alle er høflige mot alle. Men skal vi gidde å vente til følelsene endelig eksploderer, må det være noe som får oss til å sitte ytterst på stolen også midtveis i filmen.