Midt på treet med Varg Veum

Krim/thriller

Varg Veum – De døde har det godt

Regi: Erik Richter Strand. Med: Trond Espen Seim, Bjørn Floberg, Lene Nystrøm, Jørgen Langhelle, Bintu Sakor, Eindride Eidsvoll med flere. Manus: Lya Guerra, Richter Strand. Danmark/Norge 2011. 1 time 30 minutter. Aldersgrense: 15 år. Egnethet: Ungdom/voksen.

For så vidt er dette en streit krimthriller med en del standard ingredienser: Drap, seksuell utbytting og kriminell aktivitet som går helt opp i byens sosietetslag og statlige byråkrati. Men hvorfor sliter jeg med å tro at slikt skjer i Bergen, buekorpsenes hjemby?

Det snodige er at hadde dette skjedd i andre skandinaviske storbyer, ville vi neppe nølt med å godta skurkeframstillingen. Men straks den slags forbrytelser skal iscenesettes i vårt eget land, i en by nær oss, krever det liksom tyngre bevisførsel for å virke troverdig. Regissør og medforfatter av manuset, Erik Richter Strand, har ikke anstrengt seg nok, spør du meg, for å sannsynliggjøre at slik utstudert ondskap begås av Bergens beste borgere.

På den annen side – i våre dager skjer så mye rart og stygt, også i bedre kretser like om hjørnet.

Hm. Vil du ikke bli forstyrret av denne type funderinger, steng bare av for ønsket om realisme. Det går godt an å godta filmen som en sjangerfilm, en krim med helter og skurker, helstøpte og brodne kar, som barker sammen og knuses, både den ene og den andre.

Bedømt som thriller og krimgåte er "De døde har det godt" midt på treet, som så mange av Varg Veum-filmene er blitt. Intet er nytt mellom Trond Espen Seims detektivfigur og Bjørn Floberg politiskikkelse. Den første tøyer grensene og bankes stadig og ubarmhjertig opp, den andre kjefter og smeller og er for seint ute til å løse flokene. Lene Nystrøm gjør fortsatt så godt hun kan som Vargs samboer, Karin, men det tilfører ikke mer gnist denne gang heller.

Men Jørgen Langhelle, vår mann fra Sandnes, løfter seg mange hakk i sin rolletolkning, og Eindride Eidsvoll kan de nødvendige takene som obduserende lege.

Svakheten er at man ikke kommer sterkt nok inn under huden til ofrene som er innsmuglede asylsøkere. Tema er aktuelt nok, men dessverre blir ikke smerten levendegjort så nært som man kunne ønske. Det gjør også at filmens tittel – De døde har det godt – framstår som uformidlet. Ingen uttaler denne setningen i filmen, ei heller opplever vi kroppen at de levende har det verre enn de døde.

(fakta)