Musicalsk erkefjas

Men alvorlig talt. Dette er noe innholdsløst og overfladisk vas.

Handlingen er tynnere enn de kvinnelige hovedrolleinnehaverne, og går i korte trekk ut på at gjengen går siste året på high school og lurer voldsomt på hvilke college de skal søke på, og mens de holder på med det skal de øve inn en musikal til skoleavslutningen. Det blir tilløp til intriger, men den lille motstanden rollefigurene opplever er bare sånne ting som at Ove Rocketroll-aktige skapninger dukker opp på scenen i stedet for den snasne kjekkasen, og så blir alle litt øvejidde, men det er fort glemt og alle blir glade igjen.

Rollefigurene er så endimensjonale og karikerte at vi beveger oss langt ut i parodienes verden. Dramalæreren ser ut som om hun hører hjemme på Hogwarts. Bitchen (som egentlig bare er litt bitch) er mer barbie enn menneske. Slutten er så pompøs at det er vanskelig å undertrykke spyrefleksen. OK, jeg forstår at dette skal være lettfattelig plastromantikk å drømme seg bort i, men hvorfor må det være så totalt blottet for humor?

Og så var det musikken da. Den eneste sangen som henger igjen i bevisstheten etter at filmen er slutt, er Ricky Martins «Privat Emotion», som ikke var med i filmen, men som blir grundig plagiert. Likevel er det musikk- og dansescenene som fungerer best. Stilige referanser til «A chorus line» og sparkepikene i Radio City Music Hall blir kanskje oppfattet av foreldre som følger sine håpefulle på kino.

Ungdommene i filmen er dyktige dansere og sangere, og koreografien er stilig. Gutta boys som mimrer om barndommen på et bilverksted er kanskje det best utførte nummeret. Men det er et tankekors at filmen er like kjønnsstereotyp som tilsvarende musikaler og filmer fra 50-tallet.