Mye bra gørr, men ensformig i lengden

Denne typen film fungerer bare hvis du godtar sjangeren: Samme hvor mange ganger monstrene drepes, står de opp igjen og angriper på nytt. Du kan være så smart du vil, du kan stikke og sage og skyte og skjære dem, like fullt kommer de tilbake og tar deg så blod og innvoller spruter.

Vekk fra byen

Den krevende utfordringen innen sjangerstyrt film er å balansere det klassisk gjenkjennbare med nye, overraskende detaljer. Følgelig ligner starten veldig på åpninger i de siste års norske grøssere («Villmark», «Rovdyr», «Fritt vilt I»). I god horrorfilmtradisjon utøves volden idet troskyldige mennesker har forlatt sivilisasjonen.

Manusforfatterne Tommy Wirkola og Stig Frode Henriksen lar åtte medisinerstudenter dra på påskeferie til ei hytte i snøkledde fjell i Øksfjord i Finnmark. På komisk vis avsløres deres urbane vaner: Bare én har valgt å gå på ski til målet. Finnmarkingers frekke karikatur over søringene?

Etter en uroskapende prolog lykkes regissør Wirkola godt i å skape en småfleipete og flørtende stemning blant vennene.

Sundquist

Frampek om kommende grøss er lagt inn, som Martins angst for blod og kjærestens skrekkreaksjon etter en liksomkvelning. Men først når en fantastisk Bjørn Sundquist entrer scenen som erfaren bygdekall, vekkes spøkelsene fra fortida til live. Meget bra spill. Snart griner det første liket mot en, uhyggelig tilredt, må vite.

Nå krever ikke sjangeren nødvendigvis noen rasjonell forklaring på ondskapen hos de levende døde. Forhåndshypen har for lengst avslørt at zombiene er gamle nazister. Det ekstra elementet manusforfatterne har lagt inn, er deres griskhet etter mynter og gull. Greit nok, men poenget blir vel forutsigbart.

Sex betyr død

Et klassisk handlingsmotiv er at den som har sex først, blir et offer. Ikke rart at det går galt når Chris og Erlend har seg på den mest trekkfulle utedassen jeg har sett på lenge. Angsten øker med hvesingen fra onde vesener som ses gjennom sprekkene i veggen. Bra gjort.

Så velter det fram med flere gode påfunn, ikke minst et spektakulært fall utfor en skrent. Svakheten i Wirkolas regi blir imidlertid klipperytmen. Zombiene slår brått til i et så eksplosivt tempo over så lang tid at jeg savner hvilepauser før nye gys. Regissøren vil nok forsvare seg med at klippingen er parodisk, men her blir det overkill. Skuespilleriet er særdeles ujevnt, fra riktig godt til ualminnelig stivt.

Og når de forfulgte kaver rundt i snøen med stygge monstre i hælene, blir det for mange scener der de i for mange sekunder står lamslått og blodige og ser zombiene reise seg igjen. For dårlig timing gjør det kjedelig.

Men at entusiastene får rikelig med blod og gørr, vil jeg tro.