Nasse Nøff hos dopmorderne

Den svenske filmen «Snabba cash» lider av et skandinavisk syndrom: Skuespillerne mangler karisma. Historien er semi-realistisk, semi-romantisk og sentimental, men verken sannsynlig eller spennende. Rotete nittitalls-klipping, håndholdt kamera på glatte sko blanda med tematisk uoversiktlighet skaper en fornemmelse av foreløpig urydda loppemarked som ingen liker. Flaksebilder er fine når de brukes til intensitet. De er fæle når de bare fører til at du lurer på hva som nå skjer.

Hovedpersonen JW (Joel Kinnaman) er en forbigått trusereklame som savner generell troverdighet: Om han klippet plenen ville han sett bortkommen ut, om han solgte parfyme, deltok i MGP-koret, satte opp eiendomsmeklerskilt i borettslaget, holdt overhead-foredrag om urtebehandling av appelsinhud – mannen ville sett feil ut. I filmen skal han være en BI-student som skaffer seg så rike venner at han må ha snabba kontanter, og dermed taper han sin synlige finansielle uskyld til balkanske mordere og dop-smuglere og dame-bankere og alle slags umorsomme avvikere.

Men gutten har ingen trekk som røper at han har Untouchable-syndromet. De som kan risikere å havne i JWs sjølforskyldte dilemma-kaos er mennesker som mangler forståelsen av at ting kan gå galt. De er en konturvag sort skjebne-psykopater som i små doser kan virke normale, men som alltid røper seg ved at de sier fullstendig vanvittige ting. Denne rollen er ikke sånn. JW rynker bryna når det røyner slik Leo DiCaprio gjør, men han er egentlig en konflikt-orientert svensk Nasse Nøff som aldri ville ha tatt en binders fra universitetsbiblioteket.

BI-alven er bare uinteressant, mens balkanistene og araberne i filmen er generelt motbydelige på en sentimental måte som gir filmen et sutrende, melankoli-grått drama-utslett. Det nøytraliserer effektivt alt som kunne ha vært normal spenning.

Følg meg på Twitter: @arilabra