Nifs hver gang

Jeg hadde ikke trodd det ville være lurt å lage en oppfølger til «Paranormal activity», men det gikk an.

Man kan bli litt fascinert av kopierings-manien i vår tid. Aldri har det vært så mange kreative mennesker med så mange kreative muligheter i sivilisasjonenes historier, og de driver bare og gjentar seg sjøl og hverandre. Det er egentlig et religiøst mirakel at ikke presten leser fra «Jule-evangeliet 2: Jesu søster» den 25. desember.

Gjentakelse er trygt. Trygt trenger du når du skal se «Paranormal activity 2» (typisk TV-anker-overgang), for nok en gang er det nifst å følge med på hva som skjer i det hjemsøkte huset. Bildedekningen er utvidet fra hjemmevideo-opptaker til seks overvåkings-kameraer, og dermed får du med deg de fleste små spøkelsesstega i Daniels hus (samme hus som forrige film).

Det nifseste er når det ikke skjer noe. Det er også nifsere når sove-uroen over ettåringens seng beveger seg enn når husets medlemmer blir dradd ner trappene av en ukjent demon som jeg mente måtte være husbondens døde hustru. Se sjøl. Historien starter så langsomt og privat at du egentlig føler at det burde blitt servert bursdagskake til filmen. Etter hvert tar den seg skikkelig opp. Og hvis noen skulle føle den litt overraska «nei, men kjære dere, da», så er de ikke på villspor.

«Paranormal activity 2» er nydelig laget og imponerende tilforlatelig spilt. Jeg liker ikke at den lille gutten blir en hovedperson, for alle thriller-forfattere vet at barn er juks. Det er ikke filmen som gjør at folk blir skremt, det er barnet. Djevelen fikk meg til å skrive det. Uuuææææh!