Nok en ekkel film fra Freuds hjemland

Michael

Drama. Regi/manus: Markus Schleinzer. Med: Michael Fuith, David Rauchenberger, Christine Kain, Ursula Strauss, Victor Tremmel, Gisella Salcher. Østerrike 2011. 1 time 36 minutter. Aldersgrense: 15 år.

«Fy, for en syk historie.» Setningen skrev jeg etter Michael Hanekes «Pianolærerinnen» i 1999. Nå kan den gjentas om enda en østerriksk film, denne gang en skildring som minner om Wolfgang Priklopil som holdt Natasja Kampusch fanget i over åtte år.

Man skal alltid ta seg i akt for å generalisere om et folk ut ifra filmene som når et internasjonalt publikum. Likefullt er det påtakelig hvor mye skakkjørt seksuell utfoldelse som velter opp av østerrikernes filmatiske ensomhetshelveter, som i «Hundedager» av Ulrich Seidl (2003) og «Revansje» av Götz Spielmann (2008).

Det er ikke en gang søkt å peke på sammenhenger – herværende «Michael» er debutfilmen til Markus Schleinzer som har vært casting-ansvarlig for «Pianolærerinnen» og «Det hvite båndet» (nok en ubehagelig, prisbelønt Haneke-film).

Velkommen hjem til den pertentlige forsikringsselgeren Michael. Vi får ikke vite når, hvordan eller hvor lenge det er siden han kidnappet gutten (ei heller at han heter Wolfgang, men det røper filmdatabasen Imbd) som må leve innelåst i en polstret kjellerleilighet. Barnet får bare komme opp i stue og kjøkken når persiennene er fullstendig lukket. Det er sykt, sykt, sykt.

Schleinzer har skrevet manuset selv. Han velger en kjølig, distansert fortellerstil som først virker like grå og kjedelig som middelklassefasaden til hovedpersonen. Men regissørens grep er i brå glimt å åpne sprekker inn til nattsiden hos den pedofile, som når Michael plutselig brenner tegningen han får i julegave fra fangen som må fungere som familieerstatning og sexleketøy.

Den 10 år gamle skuespilleren (David Rauchenberger) spiller utmerket i den krevende rollen som en gutt som pendler mellom lek og forsakthet, ønske om normalitet og innbitt raseri.

Dette er ingen framstilling som skaper forståelse for kidnapperen, kan jeg love. Sjelden har jeg sett en film som skaper slik aggresjon mot hovedpersonen etter hvert som regissøren kakker hull i forsvarsverket hans. For en drittsekk, tenker man og slutter å bry seg om hvorfor han ble slik og hvilken knugende oppdragelse han selv kan ha vært utsatt for i sin barndom.

I stedet ønsker man Michael alt det vonde en filmskaper kan få til, for guttens skyld. Det er ikke lite, det.

Men straks du går ut av kinosalen og lurer på hva det er med disse østerrikerne, er det verdt å huske at når filmen om einstøingen Anders Behring Breivik kommer, vil andre tenke om oss: Hva er det med disse nordmennene?