Ny sterk film fra Erik Poppe
Er det mulig å tilgi en barnemorder? Kan ugjerningsmannen få en ny start? Så krevende spørsmål turneres i Erik Poppes nye film, «De usynlige». Det er gjort med en overraskende handling, mektig musikk og kraftfull bildebruk.
AV: kristin aalen
Sammen med manusforfatter Harald Rosenløw-Eeg tør Poppe å bore innover i menneskers dypeste behov for erkjennelse, tilståelse og forsoning.
Komposisjonen virker først ordinær. I raske tilbakeblikk forstår vi at hovedpersonen, den unge småkjeltringen Jan Thomas, har forvoldt en fireårig gutts død. På nåtidsplanet, ti år senere, har han sonet sin dom og får slippe ut. Han får et vikariat som organist i en kirke og kan bruke sine eminente musikalske evner.
Midtveis i filmen snus det plutselig opp ned på kronologien. En familie kobles inn i en kontrasterende fortelling som klistrer seg til historien om Jan Thomas. Hva som skjer, bør ikke røpes. Men måten de løse taustumper flettes sammen på til ett rep, er originalt og overbevisende gjort.
Bare i visse detaljer svikter den realistiske troverdigheten og gir følelse av noe konstruert på vei mot et dramatisk klimaks. Men jeg synes helheten holder.
Rogalendingene som bidrar på skuespillersiden, imponerer. Pål Sverre Valheim Hagen er så nervøs, sitrende og fortvilet som han bør være i rollen som morddømt. Ellen Dorrit Pedersen er sart, følsom og passe ettertenksom i rollen som prest i kirken der Jan Thomas får jobb.
Danske Trine Dyrholm gjør en sterk tolkning av en plaget mor som ikke er kommet over tapet av et dødt barn. Et menneske kan ty til desperate handlinger for å få sannheten fram i dagen og oppnå fred i sinnet.
Poppe må være den eneste norske spillefilmregissør for tida som tør å trekke inn religiøse forestillinger og symbolikk i møte med dypt eksistensielle spørsmål. I den forrige filmen hans, «Hawaii, Oslo», trådte en skytsengel til med hjelp. I «De usynlige» er det guddommelige til stede gjennom samtaler i kirkerommet, samt en godt integrert bruk av sakramentene dåp og nattverd. Filmtittelen, skrevet «deUSYNLIGE»,er ordspillaktig utformet - som skjulte det seg en Gud bak det hele.
Flott gjennomarbeidet er også bildebruken med vann som ledemotiv, et element som rommer død, renselse og nytt liv. Og sist, men ikke minst lyder Iver Kleives orgelspill fantastisk, skjønt regissøren virkelig har fått det til å se ut som Valheim Hagen spiller det hele. Her er stille meditasjon, men også intense rop av lengsel etter forløsning.
Gå og se!
kristin.aalen@aftenbladet.no
Kommentarer