Nyansert og sterkt om selvmordsbombere

Med et nesten stillferdig uttrykk får den palestinske regissøren Hany Abu-Assad fram følelsene som ligger bak en så grusom avgjørelse.

Her er intet av den aggressive skrikingen fra demonstrerende palestinere som fjernsynets hissige tv-dekning så ofte formidler. Abu-Assad lar oss i stedet bli kjent med to unge menn, Khaled og Said, som forsøker å få arbeidsdagene til å gå på et bilverksted i Nablus. Jobben er ikke akkurat den mest utfordrende, og kundene kan være pottesure.

Regissøren lager heller ikke høylytt drama rundt israelernes nærvær. Hvor nedverdigende okkupantenes sjekkpunkter er, får han likevel godt fram i åpningsscenen. En soldat sikter med maskingeværet på unge Suha når hun får passet sitt kontrollert.

Filmen får også fram hvordan de to barndomsvennene kommer fra vanlige familier. Mødrene holder livets halvknuste potteskår sånn noenlunde sammen. Små søsken lekes med. I dette samfunnet finnes også folk som fristes til å samarbeide med fienden. Slikt setter spor. Av skam.

Så slår tilbudet om å bli martyr ned som en tung stein. Det er sterkt å se hvordan frigjøringsgruppa med enkle ritualer bygger de to kameratene opp til den dødbringende aksjonen.

Regissøren er dyktig til å skape dramaturgisk stigning i fortellingen. På den ene siden tydeliggjøres kraften i de politisk-religiøse argumentene for å gjøre egen kropp til et våpen. På den andre siden holder Abu-Assad døra åpen til menneskelige følelser hos Khaled og Said: Er det rett å sprenge seg selv og uskyldige ofre i lufta? Blir det slutt på israelsk okkupasjon av at noen dør slik? Eller bør palestinerne heller kjempe ikkevoldelig mot overmakten.

Se selv hvordan det går. Sikkert er det at «Paradis nå» åpner en dør inn til mennesker som føler at de har mistet sin verdighet.

kristin.aalen@aftenbladet.no