Nydelig-komisk Tarantino Light

Det går ikke helt an å underslå at han har karikert krigsfilm-genren i den forstand at den karismatiske nazien får lov til å overspille seg sjøl som om han var krigsklovnenes Laurence Olivier. Men også det er ålreit. Christoph Waltz sjarmerer seg gjennom handlingen slik ressursrike SS-ere skulle være: Smilende, velutdanna og kompromissløst sadistisk.

Vi møter obersten på den franske landsbygda i en av Tarantinos nydelige innlednings-samtaler av den vedvarende sorten. På andre sida av trebordet sitter den franske melkebonden og svetter ned på sine jødiske flyktninger under golvet, mens Landa torturerer ham langsomt med en mistenkelig, selvdyrkende vennlighet av den sorten som foresatte kan tillate seg.

Deretter til denne filmens dirty dozen: Ute i friluft regjerer løytnant Brad Pitt over en alliert mordergjeng av hensynsløse jøder. De sprer frykt blant nazistene fordi Bjørnejøden slår i hjel fanger med baseball-kølle, og fordi apachen Pitt forlanger at alle døde tyskere skal skalperes.

Pitt spiller som om han var en blanding av John Wayne og Lee Marvin; kjevepartiet hans er forskjøvet så sterkt at han ikke kan si bokstaven f (eller kanskje var det j), og den vanligvis ganske småsmale familiefaren er rektangulert så han ser ut som en norgespakke i fjeset.

Også den rollen ligger på grensen til å være en klovn i tarantivoliet, men det er noe standhaftig ved den ned-karikerte stilen som gjør at filmen er langt mer snodig enn blærete. Den skulle vært blærete. Det er den ikke.

Hendelsene (det finnes en italiensk original fra 1978 med en annen handling) utvikler seg dessuten i til en fri historisk improvisasjon, en henrykt eskapisme for de som ble lei seg da Hitler overlevde «Der Untergang». Uten å vite om hverandre planlegger en bitter jødisk jente og Pitts elitestyrke å blåse til Schwarzwald en nydelig gammeldags kino der hele nazi-eliten kommer for å se Göbbels siste heltefilm.

Alle som har sett Tarantino-filmer, forventet seg egentlig en slags «Hot shots 5» med grensesprengende millenium-vold. Men hvis en tar med at nazier pleide dø i gamle krigsfilmer, holder skildringene seg innenfor det naturlig skadefro, men ikke direkte obduserende.

De fleste Tarantino-scenene er velbalanserte og drøye. Regissøren tar seg tid uten å ty til fakter. Dessuten er Mélanie Laurent og Diane Kruger så gode kvinneroller at filmen til tider ser ut som en sånn nederlandsk (eller dansk) koloritt-serie som pene mennesker går hjem fra korøvelse i petrikirken for å få med seg på tv.

Musikken er mesterlig, og ikke prangende. Morriconiseringen av «Til Elise» på franskbygda er stor. Bruken av sangen med tekstlinja «so good to be young then» under fortekstene antyder at vi befinner oss i den tårefylte nostalgiens paradis (kinoen), og at vi skal hygge oss sentimentalt.

Uten å røpe noe: Den ørlille delen av sluttscenene der den jødiske hevnerskens rasende ansikt projiseres på røykmassene, må være stjålet fra en klassiker, men jeg vet ikke hvilken.

Og så til det viktigste: Er det med en Mexican standoff? Ja. Det er.

Følg meg på Twitter: @arilabra