Nye seiersgrøss med Kristoffer Joner

Når også Cecilie Mosli har en sentral rolle i en fortelling som må fortolkes psykologisk, kan det innvendes at «Skjult» minner for mye om «Naboer» av Pål Sletaune fra 2005.

Men det gjør ingen verdens ting. Øies manus har så mange ingredienser som gir selvstendig farge og preg, ja, peker tilbake til hans forrige grøsser, «Villmark».

For også her skjer det fryktelige ting i skogen. Men kanskje også i fossen? Vi introduseres for en ulykke for 19 år siden. Så, i handlingens nåtid, rulles fortida opp da Joners figur, Kai Koss, kommer tilbake til bygda. Der har han arvet barndomshjemmet etter sin nylig avdøde mor.

Du gjetter rett hvis du nå aner at det gror grøss ut av forfalne vegger i huset i skogen. Å ja.

I «Naboer» viste Joner at han mestrer å spille stressa, innbitt, forvirret og skjelven. Nå bygger han videre på sin erfaring og levendegjør en mann som desperat prøver å holde seg selv sammen idet han graver fram skjulte gespenster. Et rykk rundt munnen, et bekymret blikk. Visst får Joner oss til å tro på fortvilelsen.

Dette er den første femmeren jeg triller til en norsk film i år. Jeg har klaget på for mange svakheter i ni foregående manus. Men endelig, her funker det. Øie har skrevet en story som henger sammen. Han får oss stadig til lure på hvilken sannhet som egentlig er skjult i husets ekle rom og mugne kjeller, blant skogens trær eller i bruset fra fossen. Hvem drepte de uskyldige, hvem hevner gammel urett? Hvem trenger forløsning fra fortidas onde undertrykker?

Det beste av alt er at regissøren makter å la fortellingen fungere på to plan, både som ytre handling og som indre psykologisk oppgjørsdrama. Sluttåpenbaringen er ganske enkelt fantastisk.

Øie får i tillegg hoved- og birolleinnehaverne, som Arthur Berning og Marko Kanic, til å fungere ypperlig. Sjur Aarthuns filming er riktig lekker, ikke minst av bevegelsene rundt fossen.

Med dette kan «Skjult» utropes til vårens store, norske grøsser.

kristin.aalen@aftenbladet.no