Øgli ørkenvandring med Søstrene Grene

Jeg liker ikke dette her. Allerede før jeg så filmen kom de første måkeskrikene fra brislingfølger-flokkene om at kritikerne sløyer «Sex and the city 2» så den friske levra fyker. Det er ikke moro å føle seg som måke. Derfor forsøkte jeg så tålmodig å like den stavrete storby-ekskursjonen at jeg sovna av utmattethet da damene nådde Abu Dhabi. Nei, Abu Dhabi er ikke en arabisk haspelsnelle, det er et slags turistparadis for mennesker med så dårlig hud at de trives med kle seg i fuglefotograf-kamuflasje.

Jeg skjønte aldri hva den kvitrete lille firerbanden hadde å gjøre i utprega fiendeland, for i Abu Dhabi er østrogen forbudt, så hustruer må drikke parafin hver kveld for å bli kvitt det. De fire kvinnene i «Sex and the city» dyrker hormonene sine slik menn tilber fotball ;& pils: Overformidlende, sko-psykotiske, venninne-avhengige humørsvingere med høy pendelføring og bare legger helt opp til der hvor kamelene tråkker.

Når vi møter dem igjen er det bare Samantha som ikke er gift. Hun har Elisabeth Grannemans generøse jazzstemme og et farmasøytisk fundert kjønnsliv som er så utadvendt at det likner folklore og dessuten stinker surt av matt misnøye. Hu om det. Jentespøkelset Sarah Jessica Parker sliter litt med Mr. Big. Ikke fordi han likner på Cary Grant, men fordi slektskapet medfører at han vil se svart hvitt-filmer på TV i stedet for å snakke med kona om neglelakk-farger.

I Abu Dhabi skjer romanser, karaoker og forviklinger, og nyorkerne ikler seg skojne ørken-bunader som om de medvirket i en Chevy Chase-hyllest. Replikkene er oppstylta og merkelige gamle vorspiel-vitser, handlingen er uopplagt plaprete – og filmen er utsøkt stygg.

Ikke ett vondt ord om butikken Søstrene Grene, som virkelig selger fiffige småting for to kroner og femti øre og har gledet mange som skulle ha tjuefire kalendergaver seint i november. Men hvis man heller en velfylt Søstrene Grene-pose ut over et bord, får man den estetikken som preger «Sex and the city 2». Påtrengende pluralisme. Det er på en måte advent-opplevelsen av Søstrene Grene som småklager seg gjennom kulturmangfoldet så lokalbefolkningens svarte araberøyne gnistrer av urimelighet. Det er hva jeg mener med Forvokste Kvinneligheter. I møte med den store tomheten tyr damene til en smertefullt nedstøyende gigawatt-boost av pubertetens iiih-overdrivelser som får 45 år gamle jenter til å virke som kjerringer. Hvorfor kunne de ikke bare være normalt unge og kule? Hvorfor må de se ut som en utdriting av femtitallet hele tida? Fordi filmen egentlig bare handler om klær. Ikke kvinner. Stygge klær.

OK. Det er sånt som menn skriver om filmer som «Sex and the city 2». Og dette er ganske sikkert menn som ikke godtar Paradise Hotel en gang og burde krabbe tilbake til mellomfags-klokheten og 2CV-en sin. Kanskje det. Kanskje er dette et modig, mote-orientert kvinne-prosjekt, og filmkritikerne er egentlig som de sinte arabiske mennene som roper på purken hver gang de får se ei glad dame. I så fall er jeg fornøyd med meg sjøl som araber.