Omvendelsen av don Juan

Det irriterende med slike komedier er at de blir så overtydelige. Først skal vi bankes inn at rundbrenneren Connor Mead (Matthew McConaughey) er supersexy, men uspiselig. Som fotograf elsker han å kle av sine kvinnelige objekter (bildene er likevel mer tekkelige enn Petter Hegres, det er jo Hollywood, det her). Så hopper don Juan til sengs med dem. Så dumpes de.

Neste teskjerunde er å dunke inn at den selvsikre fyren er imot ekteskap og kjærlighet. Det utbasunerer han under forberedelsene til sin lillebrors bryllup.

Det var da jeg tenkte at det skal bli umulig å forvandle herr Klyse. Men min santen vet manusforfatterne råd. Det dramaturgiske knepet er å innføre spøkelser fra don Juans fortid som lar ham se hvem han var, hvilke feiltrinn han gjorde og hvor galt alt gikk og fortsatt kan gå.

Grepet redder filmen. Riktignok rimer det ikke helt at profetien om herr Klyses omvendelse kommer fra selveste spøkelset Michael Douglas, den avdøde læremester i erobringskunst.

Men pytt pytt. Gradvis gjør regissør Mark Waters det troverdig at også Connor en gang var en ung mann med følelser. Hvem hans tapte kjærlighet var og er, finner du fort ut selv.

Så øves det bryllup slik bare amerikanere gjør, så flørtes og gråtes og skrikes det, før alt blir et riktig godt laget mareritt, for så å ende slik en komedie skal: Alle får den de trenger.

Søtt, sentimentalt og litt morsomt. Men du visste alt fra før.

kristin.aalen@aftenbladet.no