Overdådig filmprakt rundt giftig drama

Men måtte filmbyrået lage en så platt oversettelse av filmtittelen (den engelske iallfall)? «Slaget om den forbudte by» treffer riktignok den ytre handlingen som er en nådeløs maktkamp i Tang-dynastiets keiserpalass år 928. Selve slaget med tusenvis av soldater skjer først helt mot slutten. Jo da, det finnes svevende krigere i denne filmen også, men de er på ingen måte så dominerende som i tidligere kinesiske filmer vi har sett.

Tittelen «Curse of the Golden Flower» (Den gylne blomstens forbannelse) rommer så mye mer av den indre rivaliseringen som går forut for de blodige sluttscenene. Hvilke planer har keiserinnen der hun broderer uendelig med gylne krysantemer? Hvilken mulighet til å manøvrere har dynastiets førstedame når hun konstant overvåkes i et hoff med strenge ritualer?

Filmen er ikke minst severdig på grunn av Gong Li i rollen som underskjønn, lidende keiserinne. Ikke bare er hun vidunderlig sminket og staset opp med klær, frisyrer og hårpynt som det anstår seg en keisers hustru, hun makter også å formidle smerten som den onde maktkampen mellom henne, keiseren og deres tre sønner fører til.

Chow Yun Fat utformer på sin side en iskald, gullkledd keiser, nådeløs i sine planer, ubevegelig grusom i sitt forsett. Sønnene tolkes også av skuespillere som gradvis får fram ildfulle, skjebnesvangre ambisjoner.

Zhang Yimou er en mester i å skape storslåtte bilder som tar pusten fra en. Én ting er palassets indre gård som er dekket av tusenvis av gule krystantemer. En annen ting er fargene i gull, rødt og grønt, lyssatt slik at de indre gemakker glitrer. Et mylder av kammerpiker i vakre drakter glir gjennom korridorene som stumme, strålende brikker.

Men under det estetisk fullkomne griner det menneskelige dramaet mot en, med klassiske følelser som drivkrefter: Kjærlighet, sjalusi, hevnlyst, misunnelse og hat. Her tas all livsglede av dage, alt håp drukner ved keiserens forgiftede, blodstenkte bord.

Stor filmkunst er det like fullt.